Å stå med rifla skuddklar og vente på at det kommer settende en brunbjørn ut av tettskogen på fem meters hold får god fart på blodpumpa! I løpet av en stor uke fikk vi opplevelser som vil sitte spikret resten av livet, da undertegnede og Lars Olav Moen fikk bli med på første uka av bjørnejakta i Sverige.

Definitivt midt i bjørnens rike!

Å få sjansen til å bli med på bjørnejakt i Sverige er en anledning man ikke lar gå fra seg. Ingen av oss hadde prøvd dette før, så vi visste lite om hva det innebar og hvor mektige inntrykk og opplevelser som ventet.

En perle av de sjeldne

Bjørnejakta startet 21. august, så lørdag den 20. kjørte vi til Glissjøberg, med bjørnepass, våpenpass, svensk jegeravgift og ellers alt av papirer og nødvendig utstyr pakket. Der traff vi de andre på jaktlaget; en fin blanding av jegere fra Trøndelag og Trysil, samt noen svensker.

Vi hadde hovedbasen på «Kårtjärns jakt & fiskcamp» langt inne i skogen, et sted som for øvrig er en perle av de sjeldne for den som liker fred og ro. Et unikt sted som har historie helt tilbake til 1700-tallet, og som den aldrende, men virksomme Svenne Hedmann sjøl har bygget opp til å bli det reineste eldorado, etter at alt brant ned til grunnen på 50-tallet.

Han lovet bestefaren sin å bygge alt opp igjen, og det løftet har han holdt og vel så det. Nå har campen godt over ti bygg, med hytter i ulike størrelser, grillbu, naust, fellesareal, og så videre – og med nok plass til at en hel liten hær kan overnatte. Mange ganger har han visstnok bedyret at nå er siste bygget reist, men like snart har han begynt på et nytt....

– Men för helvete, jag måste jo arbeta medan jag lever, som han sjøl sier. Alltid i godt humør og med det riktige glimtet i øyet. En skikkelig godkar, i likhet med resten av gjengen.

Mye bjørn i området

Bjørnebestanden i Sverige teller i underkant av 3000 dyr, og totalkvoten for årets lisensjakt er 219 bjørner, mot 226 i fjor.

Länsstyrelsen ga tillatelse til felling av 74 bjørner i Jämtlands län, der maksimalt 20 av disse kunne felles i det området der terrenget vårt lå.

Og det er mye bjørn i området, men med et jaktterreng på 210 000 mål er det ikke gjort i en håndvending å finne disse, til tross for at telling basert på prøvetaking av møkk viste 31 ulike individer i terrenget tidligere i år. Det krever mye arbeid.

Det skulle bli mange og lange dager i skogen, med tilsvarende lite søvn. Hver «dag» startet gjerne før klokka tre om natta, da vi sto opp kokte kruttsterk kaffe, pakket utstyr for dagen og dro ut for å spore; altså lete etter fersk bjørnemøkk og sporavtrykk.

Etter et par timer med sporing møttes vi på et avtalt sted og planla jaktdagen ut ifra det som eventuelt hadde blitt funnet. Av og til fant vi spor og fersk møkk, andre ganger ikke. Da prøvde vi med frisøk, og som oftest med godt resultat.

Tilpasset seg vegene

Campen lå en mil unna valdet, men den forholdsvis lave Audien som jeg og Lars Olav kjørte i kan vel ikke sies å egne seg spesielt godt for skogsbilvegene i dette terrenget, i alle fall ikke i starten.

Men etter et par dager med skrubbing og vonde metallyder var alt av plastdeksel og andre løse – formodentlig overflødige deler rensket bort fra understellet, slik at den ble reineste terrengbilen.

Da den i tillegg fikk fire nye dekk på et dekkverksted i Sveg, føk den innover åsene lett som en nystøkt hare i los, og gjorde sitt beste for å imponere både sjåfør og passasjer. Noe den klarte.

Likevel sendte vi nok av og til litt misunnelige blikk i retning de som hadde høye firehjulstrekkere. Litt mer egnet til liksom.

Full klaff

Vi var «borti» dyr omtrent hver eneste dag og fikk oss mang en spennende stund. Hundeførerne og hundene gjorde en kjempejobb og fant alltids både spor og møkk. Og sjøl om ikke alt var like ferskt, hadde vi kontakt med mange bamser i ulike størrelser.

Både russiske støvere, plotthunder og grå elghunder byttet litt på å gjøre jobben, all ære til dem og hundeførerne. Alle vi andre kom til dekket bord og kunne sitte på post og suge til oss den mektige naturen sammen med spenningen som alltid lå i lufta.

Allerede andre dagen ble det full klaff. Hundene hadde da funnet og fått en bjørn på beina tidlig på dagen og loset i over tre mil.

Da siste postene var satt ut etter ompostering, og hunden ble sluppet igjen, gikk det ikke mange minuttene før det smallt et skudd og en av hundeførerne fra Trysil, Martin Blixt, meldte fra på radioen om at alle postene måtte følge godt med fordi han hadde skutt på en bjørn.

Ærefrykt og respekt

Bjørnen hadde imidlertid blitt borte i skogen etter skuddet, så det var spente minutt for alle. Postrekka satt like i nærheten, og en skadeskutt bjørn er direkte livsfarlig og nøler ikke med å angripe. Men det viste seg at skuddet satt akkurat der det skulle, så bjørnen lå død bare et lite stykke unna skuddstedet.

Stemningen i laget var stor da vi møttes ved det majestetiske rovdyret, der ærefrykt og respekt blandet seg med gleden over å lykkes som lag. For mange var dette aller første bjørnefallet, oss nordmøringene inkludert, så dyret ble nøye inspisert og beglodd – og alt av fotolinser og mobilkamera gikk varme.

Etter hvert dro vi bjørnen de 7–800 meterne fram til bilveg og fraktet dyret til campen der den ble kontrollert. Så ble bamsen slaktet og flådd, før den ble hengt opp. Skinnet og hodet tilfalt skytteren og ble påsaltet for bereding. Bjørnen var ei barnløs binne på 109 kilo, og hadde et tjukkt fettlag på hele kroppen.

Trange, tette poster

Bjørnen hviler på dagtid, etter å ha vandret rundt og spist bær, honning og ellers gode retter som byr seg hele natta. Og dersom den får en hund på slep beveger den seg der det er som tettest, ofte langs trange og skogtjukke bekkefar.

Postene under jakta er også deretter; trange poster med korte skuddhold dersom det skulle komme bjørn. Ikke veldig betryggende for den som aldri har prøvd denne jakta, spesielt med tanke på alle historiene om angripende bjørn.

Det går mange år mellom hver gang jegere blir drept av bjørn, det er vel bare et par-tre tilfeller der jegere er tatt etter årtusenskiftet.

Nær ved å ende sine dager

Men svenske Lasse Albertsson, som er jaktleder for laget sammen med Ola Nordhammer, var sjøl nære på å bli tatt av dage under fjorårets jakt.

Lasse hadde skutt på en bjørn på godt og vel 50 meters hold, hvorpå bjørnen umiddelbart satte fart og kom settende imot han. Han rakk bare et par oppfølgingsskudd og skulle sette det siste skuddet i skallen på bjørnen på nært hold. Men så klikket patronen!

Han slengte så rifla mot bjørnen, løp og kastet seg innunder et grantre som sto tett ved. Det berget livet hans, for mens den døende bjørnen lot raseriet gå utover våpenet, fikk han listet seg unna og lånt en ny rifle av en hundefører i nærheten. Et par minutt seinere var det fremdeles liv i den digre hannbjørnen da Lasse kom tilbake og endelig fikk satt punktum. Da hadde bjørnen knekt rifla i tre deler med kjevene!

Dyret ble veid til 251 kilo! Han viser fram bilder av bjørnen og de tre blodige rifledelene, og de taler sitt tydelige språk; dette var litt for nære på...

Etterpå viste det seg dessuten at det første skuddet var et perfekt og dødelig lungeskudd. Nettopp derfor fikk vi også høre at det er viktig å skyte flere skudd så raskt man kan.

Det er nok en god grunn til at det er krav om å skyte stående eller sittende på tid – og på flere skytehold når man tar «bjørnepasset», altså oppskytingen foran bjørnejakta. Man trener på å skyte før man drar på bjørnejakt!

Stang ut...

Dagene etter bjørnefallet er det litt stang ut for oss og vi lykkes ikke helt, sjøl om vi har kontakt med flere dyr. Noen spennende stunder på post blir det likevel, som da det er bjørnelos og det som stuper seg ut av tetta på en av postene er elgku med kalv. En kan bli stuttpustet av mindre.

Jeg hadde også en lignende opplevelse, da det plutselig raslet kraftig i krattskogen 40 meter unna meg. Sikringen av og klar til skudd – helt til en liten, beitende elg stakk fram hodet. Og som Lars Olav sa det; det er helt utrolig hvor mye leven et lite ekorn kan lage når en sitter der på post i vindstille vær. Mer enn en gang skvatt vi både av ekorn og diverse baksende skogsfugl, som det fantes mye av der i traktene.

Slik gikk nå dagene, og sjøl om både bærplukkere og fastboende så noen bjørner som krysset vegen i området, fikk ikke vi sett flere bjørner før søndagen igjen. Dette er den aller siste dagen vi er med før vi skal reise heim igjen.

Spent situasjon

Glammet fra plotthunden blir sterkere og sterkere, det ljomer imot meg der jeg står på den smale skogsbilvegen med tett krattskog på begge sider. På GPS-en ser jeg at losen nærmer seg raskt – veldig raskt – nedover lia og rett imot der jeg står!

Når som helst kommer brunbjørnen brasende ut av tetta og rett imot, kanskje er det en liten en, og kanskje er det en rugg på 300 kilo, det vet jeg ikke.

Skyteavstanden når den kommer ut vil være fem meter, så skal en overleve dette så må nok skuddet sitte midt i panna på bamsen, her rekker jeg ikke å lade om! Med andre ord må 308-kula treffe et område på størrelse med en tennisball som kanskje kommer i 60 km/t rett imot. Det sier seg sjøl at dette i aller høyeste grad er en spent situasjon.

Blodet bruser i årene og rifla er hevet, avsikret og klar til skudd. Hjertet dunker og truer med å hoppe ut av brystet i det det braser og knaser i tørrkvist og vegetasjon. Jeg rekker så vidt å tenke at «dette er komplett galskap», før jeg skimter bevegelse i krattskogen. Og der!, – ut av tetta kommer...... hunden! Helt alene....

Bjørnelos

La oss gå noen timer tilbake i tid. «Dagen» startet som vanlig med at vi sto opp i halv tre-tida for å spore, lete etter møkk og sportegn. Denne gangen blir det funnet både ferske spor og blåbærmøkk, og dermed har hundene et brukbart utgangspunkt for å snuse seg fram til bjørnen og få den på beina, og da helst lose den mot postrekka noen kilometer unna.

Hunden nøster opp i nattesporene og finner til slutt utsporet. Hundeglammet høres godt i den blikkstille morgenen, og losen snor seg sakte, men sikkert oppover mot postrekka.

Spenningen stiger veldig i det losen kommer nærmere og nærmere, men rovdyret smetter mellom to av postene og videre over skogåsen bak oss uten å bli sett. Vi føler sterkt på pulsen, og aller mest Lars som står nærmest. Hunden blir koplet og vi omposterer for å prøve på nytt.

Klar til skudd

Når vi er på plass slippes hunden igjen og det blir nytt uttak. Losen går. Det blir etter hvert både ganglos, drev og stålos, litt om hverandre.

På GPS-peileren følger jeg med på hunden og ser hvor losen går. Etter hvert er den bare en kilometer unna – og den nærmer seg! Jeg er da øverste post i en skogsbilveg og sitter rundt en kilometer fra vegenden, mellom to bekkefar. Bjørnen kommer gjerne langs slike tette bekkefar.

Men losen tar en annen retning, så jeg må forflytte meg videre oppover vegen det raskeste jeg klarer i håp om å rekke fram før losen når ned til vegen. Og det er her jeg står med rifla hevet og klar til skudd akkurat der losen vil komme ut av tetta. Og da kommer altså hunden ut ensom.

Jeg kom dit noen sekund for seint, bjørnen har ligget litt foran hunden og har allerede passert vegen.

Losen snur og kommer tilbake

Hunden fortsetter og losen går så det ljomer nedetter lia, passerer enda to grusveger, før den snur og snor seg opp igjen omtrent i samme sporet, altså rett mot der jeg står – igjen!

Jeg legger fra meg GPS-en og står igjen skuddklar og venter. Holdet vil bli like kort, men nå er det i alle fall nedoverbakke de fem-seks meterne dit bjørnen vil komme opp fra skogen.

Men bamsen ligger fortsatt foran hunden, og det jeg ikke vet er at bjørnen vinkler ut og går parallelt med vegen nede i tettskogen og kommer opp rundt 100 meter lenger ute.

Perfekt avslutning

Med ett får jeg den mektigste opplevelsen jeg hittil har hatt ute i naturen. For inn på vegen kommer ei stor binne og stiller seg opp med breisida mot meg. Trådkorset ligger der det skal og pekefingeren krøker seg om avtrekkeren!

Men så skjer det store, for inn fra høyre dukker plutselig hodet til en liten årsunge opp i synsfeltet på riflekikkerten, og bak kommer forsyne meg enda et lite bjørnenøst! Og binne med unger skal ikke skytes. Pekefingeren strekkes derfor ut igjen i siste øyeblikk, slik at smellen uteblir.

I noen sekund før de forsvinner inn i tettskogen igjen står tida helt stille, for dette er et syn så mektig at jeg aldri hadde drømt om det en gang. Et syn som jeg aldri kommer til å glemme!

Så var det nok en mening med at jeg kom for seint første gangen bjørnen passerte vegen. For denne gangen kunne to små unger lett ha blitt morløse, noe som også ville skjedd dersom binna hadde handlet slik den så ofte gjør og lagt igjen ungene ett eller annet sted.

Og dersom jeg hadde sett de tre bjørnene på første passering – og ikke skutt, så hadde nok ikke binna vært til å spøke med på så kort hold, i og med at den hadde ungene med seg og ganske sikkert ville ansett meg som en trussel mot dem. Den kunne ikke unngått å ha sett meg.

Men for min del ble dette den perfekte avslutningen på en helt utrolig uke. Jeg melder fra over radioen og jakta avblåses.

Over all forventning

Forventningene før vi dro til Sverige var høye, men både jeg og Lars Olav er skjønt enige om at denne turen har overgått alle forventninger, og vel så det. Ikke bare jakta i seg sjøl, men helheten; samværet og livet på campen, sammen med trivelige folk i alle aldre, alle med godt humør og en treffende kommentar liggende ytterst på tunga.

Opplevelsene sto i kø, både med den fantastiske naturen, ymse dyreliv, for det aller meste fint vær, noen ganger med minusgrader om natta og med shortsvær på ettermiddagen.

Det ble også en kjapp dukkert i iskalde Kårtjärn den dagen det virkelig begynte å lukte kar, etter tredje jaktdøgnet. For dusjmuligheter var det ikke i hyttene. Vi prøvde også å fiske litt en kveld, men akkurat den kvelden var ikke gjedda sulten.

Det er sjelden å oppleve at så mange personer går så godt overens i så lang tid. Og ikke minst det at alle fortsatt er i godt humør, sjøl når det begynner å rønne på litt etter sju-åtte døgn med minimalt med søvn. Det er viktig!

Sjøl om det sosiale livet i campen måtte vike litt på grunn av søvnmangel og behov for hvile, ble det likevel noen sosiale stunder med felles middager, som steinovnsbakt pizza, og annen førsteklasses mat tilberedt av eminente kokker i jaktlaget.

Om kveldene tok vi gjerne noen øl sammen før det var leggetid en gang mellom 20 og 22.

Dagen da bjørnen ble skutt ble det litt ekstra feiring, så akevitten og ølet ble ikke gammelt. Skytteren tente også sigaren og bød rundt. Ellers ble historier og vitser hyppig fortalt, og godlynt erting og treffende kommentarer brakte latteren fram i einingen.

Den ultimate jakta

Det er slitne men lykkelige karer som kjører heimover søndag, etter åtte dager i bjørnens rike.

Konklusjonen er i alle fall at dette må være den ultimate spenningsjakta en jeger kan oppleve, usammenlignbart med alt annet av jakt, i alle fall i Norden. En ekstremt vanskelig jakt på et uforutsigbart rovdyr, der utfallet sjelden er gitt.

Mandag kommer det melding om at de avbrøt jakta etter å ha hatt los på ei ny binne med unge som kom på post. Og tirsdag var de atter på ferske spor, så gjengen hadde godt håp, men også denne gang viste det seg å være binne med unge.

Onsdag likeså; på sporet av tre bjørner, derav binne med unge, før det torsdag endelig lsønet. Da kom det melding om nytt bjørnefall, så det var nok godt å endelig lykkes igjen etter halvanna uke med stang ut - på sporet av ulike bjørner.

Jeg og Lars Olav har gjentatt i det uendelige oss imellom at dette er en tur som knapt kunne vært mer innholdsrik, en uke der vi har lært svært mye og fått være med på utrolig spennende dager, netter og fantastiske øyeblikk i storslått natur. En uke vi vil huske resten av livet og som frister til gjentakelse. Vi er samstemte der.

Men det blir nok heller fredelig og harmløst å sitte på hjorteposten heretter...