Vi har passert midten av oktober og hjortebrunsten har allerede pågått en god stund. Etter arbeidstid hopper jeg i kamuflasjeklær, tar med meg kameraet og drar til skogs en tur. Jeg vil prøve meg på litt lokking denne kvelden.

Det er klarvær og nesten vindstille der jeg går oppover lia nede i en litt trang bekkedal. Den vesle trekken som er i lufta har jeg midt imot, så sånn sett skal det være mulig å komme innpå hjorten. Men her er han på hjemmebane, så alt må gå mest mulig lydløst for seg.

Bekken gjør at jeg ikke hører noe annet rundt meg der jeg klatrer oppover på til dels sleipe steiner. Jeg vinner raskt høydemeter, men klokka har allerede passert 18 når jeg finner meg en liten forhøyning med utsikt mot et myrdrag ispedd litt glissen furu- og løvskog.

Jeg setter meg ned og lytter. Spredte hjortebrøl høres fra ulike kanter i liene rundt meg, men et stykke unna. Jeg sitter en stund og roer ned pusten litt, før jeg prøver meg på litt brøling. Den høgteknologiske hjortelokken jeg har med meg; en tom dorull, fungerer utmerket. Kanskje ikke så veldig likt hjortens kraftfulle brøl, men det duger.

Jeg får svar fra en bukk litt lenger vest. Med jevne mellomrom brøler jeg gjennom dorullen, og hver gang får jeg svar, først etter en stund, så får jeg svar umiddelbart. Og krafta i brunstbrølene forteller meg at bukken stadig kommer nærmere. Nå står trekken derfra og rett imot meg også, så forholdene er optimale, dersom en ser bort ifra at fotolyset forsvinner veldig raskt. Dette blir et kappløp mot klokka, så dersom jeg skal få noen bilder må den bistre bukken snart komme. Jeg intensiverer brølinga.

Andre hjortelyder når meg fra sidene, både på nedsida og oversida. Kontaktlyder og grynting fra mindre bukker. Jeg ser noen koller og mindre dyr, og plutselig skimter jeg opphavet til brølinga også. Men storbukken står godt skjult bak furu og bjørk, tydelig skeptisk til å gå ut i åpnere lende.

Jeg brøler av full hals og han brøler straks tilbake. Jeg brøler, han brøler, jeg brøler, han brøler. Slik holder vi på hele tida, og han er tydelig urolig, sikkert irritert, går fram og tilbake, lettere skjult bak bartrær og gult lauv. Flere koller er også interessert og kommer nærmere for å ta i øyesyn denne nye bukken oppe på lyngrabben ved myra. Han rare med dorullen.

Det er trivelig med hjortekoller og kalver «på alle kanter», men det gjør det desto vanskeligere å lokke, filme- og knipse bilder uten å bli avslørt. Jeg sitter i lyngen ved en furulegg, men har ellers ikke annet skjul. Jeg må derfor bevege armene ulidelig sakte, for hvis ett dyr blir var meg og stikker av, så vil også de andre følge med.

Dorullen får derfor ligge i lyngen, jeg brøler uten rull nå, samtidig som jeg holder kameraet oppe og «skuddklart». Innimellom lirker jeg også opp mobiltelefonen og filmer litt, mest for å få med de kraftige brølelydene. Det er for mørkt til å få gode videoopptak.

Imidlertid er det fortsatt håp for speilreflekskameraet, men ISO-en er nå justert opp maksimalt og lukkertida forlenges stadig i det svinnende lyset.

En småbukk grynter og er nysgjerrig i skogen til høyre for meg, og etter en stund kommer den over myra mot meg. Sekstakkeren stiller seg så opp for fotografering, men retter raskt fokuset mot den grove bassrøsten lenger ut. Og der kommer den!

Ut av tetta i myrkanten strener brølebukken rett mot meg der jeg sitter, og jeg kan starte en jevn knepping med kameraet. Sekstakkeren får nok og trekker seg tilbake opp i skogen når dennes overlegne overmann nærmer seg.

I et lite sekunds skuffelse registrerer jeg at dette ikke er av de aller største kronhjortene, men med ti – elleve takker i geviret, en kraftig nakke og grov kropp er det likevel en staselig hjortebukk jeg har foran meg. Genene er det lite å utsette på, så dette er et flott opphav for framtidige hjortekalver.

Brølebukken stanser rundt 40 meter ifra meg og blir stående og se rett på meg. Noen bilder blir det, men det klikker irriterende høglytt fra kameraet mitt i den stille kvelden, så jeg tør derfor ikke ta mange bildene mens bukken står helt stille.

Kanskje aner den ugler i mosen, for den snur og smålunter tilbake, men stanser momentant da jeg brøler på nytt. Jeg er i ferd med å bli hes i stemmen, men han svarer med det samme. Det oser kraft og råskap når han vrenger hodet i været og brøler av full hals. «Her er det jeg som er størst og sterkest, dette er kollene mine», sier han, med klar adresse til bukken han ikke helt blir klok på der oppe ved furua.

Han brøler flere ganger, lufta dirrer og det er intenst og svært fascinerende å sitte der ved myra og oppleve dette. Når han beveger seg eller brøler, så knepper det jevnt i kameraet, og jeg får også med noen lydsekvenser der vi brøler til hverandre.

Han går atter inn i tetta, men er snart framme ved myra igjen for å sjekke kollene som beiter i skogkanten, slipper dem ikke for langt unna uten oppsyn. Det er dette det dreier seg om, kampen om damene, kampen om å få føre genene videre. Formering.

Så er han inne i tettere lende igjen, men etter som vi stadig brøler til hverandre er han snart helt ute på myra igjen, enda nærmere nå, kanskje 30 meter. Lukkertida på kameraet er snart oppe i et sekund, og uten at jeg tør å røre meg såpass at jeg får sjekket bildekvaliteten på kameraskjermen skjønner jeg at det sannsynligvis blir uskarpe bilder av dette. Det er uansett en opplevelse man ikke har lyst til å gi slipp på. Men etter en stor time med brøling der fra lyngrabben, trekker jeg med rolig tilbake i det det nesten er helt mørkt. Han har vunnet. Jeg også.

Vel hjemme igjen konstaterer jeg – som ventet – at høy ISO og lang lukkertid har gjort at 99 prosent av bildene er uskarpe og kornete. Men noen av bildene er ikke verre enn at de duger, og konsertopplevelsen var i alle fall 100 prosent... Nordmøre på sitt beste.

Så fant vel selve parringen sted etter mørkets frembrudd, i omgivelser helt fritt for kameralinser, slik de aller fleste liker det.

Bedre fotoutstyr står likevel definitivt høyt på ønskelista.