Som feltinspektør for Sysselmannen på Svalbard har surnadalingen Anders Magne Ormset fått med seg opplevelser han aldri vil glemme. Politioverbetjenten, som til daglig jobber ved Surnadal og Rindal lensmannskontor, søkte på denne jobben som feltinspektør i fjor høst, og til sin store glede fikk han positivt svar like før jul.

– Jeg har aldri vært på Svalbard før, men ettersom friluftsliv er en av mine største fritidsinteresser så har jeg mange ganger tenkt på å søke på en slik jobb. Og jeg er veldig glad for at jeg fikk den, forteller han.

For opplevelsene har vært både tallrike og mektige, med alt fra utførelse av viktige oppgaver i arktisk natur – til det å kunne sitte i hytta og se på isbjørn som boltrer seg i sitt rette element, få meter fra hytteveggen. Nei, han angrer slett ikke på at han søkte.

– Dette frister definitivt til gjentakelse. Neste år blir det nok ikke, men på sikt kan jeg godt tenke meg å gjenta dette ja!

Etter noen hektiske klargjøringsdager i Longyearbyen, reiste de seks feltinspektørene ut den 23. juni for å tilbringe nesten et par måneder i felten.

De ble delt inn i tre lag, der hvert lag besto av en med naturfaglig bakgrunn og en polititjenestemann. Lagene hadde baser i Trygghamna ytterst i Isfjorden, i Ny-London i Kongsfjorden, og på Gravneset i Magdalenefjorden. De tre lagene dekket altså et område fra Bellsund i sør til nordvesthjørnet på Spitsbergen.

I løpet av alle disse ukene i felt hadde de en rekke oppgaver, som å holde oppsyn, drive med informasjonsvirksomhet, kontrollere ferdsel, og gjøre dyretellinger, kartlegging og registrering av kulturminner, samt registrering og plukking av søppel.

Ormset var på samme lag som Jan Nordvålen, som for øvrig hadde sin tredje jobbperiode her oppe, og disse to hadde hovedbasen sin i Trygghamna i Isfjorden.

– Her hadde vi hovedbasen vår i ei hytte som ble bygget som tjenestehytte for Sysselmannen på 80-tallet. Men vi reiste mye rundt og bodde vel i fem-seks ulike hytter under oppholdet, blant annet ved ei hytte i Bellsund, et fjordsystem litt sør for Isfjorden. Vi overnattet også i hytta som kalles Villa Fredheim, som Hilmar Nøis i sin tid bygget, forteller han.

Nøis var en fangstmannen som hadde 35 fangstovervintringer på Svalbard mellom 1909 og 1963, i tillegg til én sesong som gruvearbeider og to sesonger som deltaker i redningsoperasjoner. Og nettopp historien – og sporene som menneskene har satt i dette ugjestmilde landskapet opp gjennom historien, er noe som fascinerer Ormset.

– Det er veldig fascinerende å se hvor mange som har vært her og prøvd å utrette noe, som utvinning av mineraler, for å nevne noe. Det har vært stor pågangsvilje, og det har virkelig vært prøvd mye her.

Ett av de fineste stedene han besøkte synes han var Brucebyen ved Nordenskiöldbreen i Billefjorden.

Det ble mye båtkjøring i løpet av disse ukene, totalt kjørte de 1700 nautiske mil, mer enn 3000 kilometer. Båten som de brukte var relativt stor og stødig, en 22 fots Polarcirkelbåt, men Ormset har tenkt litt på båtene som ble brukt av fangstmenn i tidligere tider.

– De som var her den gang var skikkelige hardinger, det er helt sikkert. De hadde ingen til å hjelpe seg dersom noe skjedde, her var de overlatt helt til seg sjøl, hjelpen var langt unna hvis de skulle komme ut for noe.

For naturen er vill og mektig på Svalbard. Men tross for relativt karrige omgivelser er dyrelivet rikt. Anders Magne har derfor mange flotte bilder i bagasjen når han nå forlater øyriket, og videokamera hadde han også med seg.

– Fra hytta har jeg fotografert både rein, rev, isbjørn, hvithval, hvitkinngås, ærfugl, steinkobbe, polarmåke og polarlomvi, så vi har bodd midt i naturen, forteller han.

Ormset sender oss et utvalg av alle de fine bildene han har fått under oppholdet, og ut ifra disse kan det se ut som om de har hatt mye godt vær der oppe.

– Dette er en sannhet med modifikasjoner, men det er mer fristende å dra fram kameraet når ikke sjøsprøyten står rundt elektronikken. Det har vært en del gråvær og regn, mye vind, og ved ett tilfelle hadde vi bølgehøyde opp i 5 meter i Isfjorden, sier han.

Jobben han har vært med på å utføre har vært allsidig, men det har gått mye i å være synlig, snakke med turister og gi informasjon.

– Det blir stadig flere turister, både private båter og gjennom kommersielle selskap. På Svalbard er det mange verneområder, og vår jobb har blant annet bestått seg i å gi turister informasjon om fredningssoner omkring kulturminner, at de ikke skal dra inn i fuglereservat, og liknende, samt å drive oppsyn med kulturminner, dokumentere og passe på at disse ikke blir ødelagt.

Noe kriminelt har de ikke avdekket, men ved en anledning ble det gitt et pålegg til turister som hadde satt opp en teltleir nær kulturminner.

– Stort sett har de det på stell her, men turismen øker, så det er viktig å følge med.

Han forteller videre at de blant annet tok bilder og dokumenterte en grav som står i fare for å rase på sjøen.

– Ellers har vi også drevet tilsyn og vedlikehold av hytter. Blant annet foretok vi nødreparasjoner på tre hytter der det hadde vært innbrudd av isbjørn. Den ene av disse ble herjet igjen nå sist uke. Det virker som enkelte isbjørner spesialiserer seg i å gå løs på hytter, så det er vel mat de ser etter, forteller han.

Og isbjørn har han sett ved flere anledninger. Til sammen har de sett elleve isbjørner i løpet av sommeren. Og den største bjørneopplevelsen fikk de fra hytta der de bodde. Han forteller:

– Ei binne og to unger oppholdt seg i nærheten av hytta et par timer. På det nærmeste var de vel en 50–60 meter fra hytta. Man skal holde god avstand til bjørnene, så vi forholdt oss rolig i hytta. Derfra fikk vi blant annet se at ungene fikk patte på mora og at de lekte seg i sjøen etterpå. Vi fikk sitte og se på dem et par timer, så det var virkelig en opplevelse!

Lomvihoppinga fra fuglefjellet Alkhornet synes han også det var en stor opplevelse å se på. Alkhornet er fjellet som de bodde under det meste av tida.

For mens de fleste andre fugler blir i eller i nærheten av reiret til de kan fly, så hopper de små polarlomviungene tidlig fra de høge fjellhyllene mot et tryggere liv på havet. Mange overlever ikke, predatorene mesker seg. Naturens gang.

– Noen lomviunger nådde vannet, andre ikke. Polarmåken hadde i alle fall noen gode dager der. Når mange lomvier hoppet samtidig var det noen som berget seg, men når de hoppet en og en ble de tatt. Reven kom også på banen her, så dette var det helt fantastisk å sitte på hyttetaket med kamera og kikkert og se på. Det var så mange store naturopplevelser at det ble nesten litt stress innimellom, med både speilreflekskamera, videokamera og kikkert, ler han litt spøkefullt.

Ved ett tilfelle var de også ute og avlivet et reinsdyr som gikk på tre bein.

– Det viste seg at den hadde viklet en ståltråd rundt foten som den tydeligvis hadde gått med ei stund, forteller Ormset.

Søppelplukking og dokumentering av strandsøppel var også en av oppgavene. De tre lagene plukket flere storsekker (pallestørrelse) med søppel.

– Det er både fiskeutstyr og forbrukeravfall som driver i land her. Vi ser at plasten flyter i havet, og mye av det treffer Svalbard.

Sommeren på Svalbard har satt spor, og han tar med seg utallige minner når han forlater den arktiske øygruppa fredag med kurs for fastlandet.

– Svalbard er en veldig fascinerende plass, det er et fascinerende samfunn her oppe. Jeg sitter igjen med fantastiske naturopplevelser og utallige gode minner etter denne tida, fastslår han.

Alle foto: Anders Magne Ormset. (Bildeserie i toppen av artikkelen).