For et par uker siden var prosjekt Norges matfat over for familien, og under landbrukskonferansen i Surnadal torsdag fortalte mamma i familien, som også er kokk og sjølutnevnt prosjektleder, Lene Havåg, om hvordan dette "eksperimentet" gikk.

Tirsdag 1. november 2016 startet familiens reise inn i de norske smakene i jakta på et mer bærekraftig kosthold. Sammen med mannen Øyvind Havåg og deres to barn levde Lene kun på norsk mat i et helt år.

– I fjor sommer begynte jeg å tenke på om det gikk an å leve kun på norskprodusert mat i ett år. Hva vi velger å spise er viktig, ikke bare for oss og helsa vår, men også for jorda. Vi bør dekke dagens behov uten å ødelegge muligheten for dem som kommer etter oss, det innebærer at alle land må dyrke så mye som mulig av maten sin sjøl. Vi må i større grad dra nytte av naturen, og vi må basere kostholdet vårt mer på norske råvarer og lokalprodusert mat, sier hun.

Ble den "vanskelige gjesten"

Familien, som bor på et småbruk på Sunnmøre, kom fram til at de nok måtte spise mindre kjøtt, kaste mindre mat og at maten de skulle spise måtte reise kortere. Med dette mantraet var prosjektet i gang.

– Vi gikk på med godt mot, med kjelleren full av lagringsgrønnsaker, hermetiserte grønnsaker og bær, og med villsau, fjellgris og sjølfanget fisk i fryseren, flatbrød, surdeig og helnorsk mel. Men vi fant fort ut at vi hadde blitt "den vanskelige gjesten". Venner og familie syntes det var vanskelig å invitere oss på mat, forteller hun.

For det er veldig mye av det vi spiser uten å tenke noe videre over det som ikke produseres i Norge, for eksempel bananer, pepper, avokado, kaffebønner, og mye, mye, mer. Familien gjorde imidlertid to unntak i prosjektet; sukker og kaffe. Det skulle de unne seg.

– Når det er så mye vi må takke nei til er det fantastisk å unne seg en kopp kaffe. Og Helle på fire år skulle få spise det hun ville når hun ikke var heime, for eksempel banan i barnehagen.

Vanskelig å få tak i

Lene forteller at hun har fått mange spørsmål om prisene på norske matvarer. Det handler om å være bevisst.

– Når man endrer matvanene sine nyter man maten bedre og man kaster mindre. Man jobber mer for den før den står på bordet, og da smaker den også bedre. Men mye ble mer komplisert og vanskeligere enn vi så for oss. Og vi kunne gjerne kalt dette prosjektet "Vi skal lage mer mat fra bunnen av".

Hun påpeker at det produseres mye mat i nærområdene, men at lokalprodusert mat er mye vanskeligere å få tak i i butikkene enn varer fra andre land. Det er dessuten langt dårligere utvalg av norske, lokale produkt enn produkt fra det store utlandet.

– I butikken er det nesten umulig å få tak i nepe, rødbeter og jordskokk fra nærmeste nabo, mens det florerer av produkt fra andre land.

Og en annen ting er dårlig merking.

– Vi mener alle produkt må merkes bedre med opprinnelsesland og produksjonsland.

Alt var bedre før

To uker etter prosjektet har familien innsett at det likevel ikke ble så fantastisk som de hadde trodd å kunne spise alt igjen.

– På første butikkturen ble vi overveldet. Jeg tror at vi har altfor mye å velge mellom, og alle er altfor opptatt av internasjonal mat. I alt virvaret hamstrer vi inn mye som vi ikke kommer til å bruke opp. Med kortreist mat føler både vi og bonden større ansvar, sier hun.

"Før i tida" brukte vi nesten bare norsk mat produsert på norske ressurser, og vi brukte mer tid på kjøkkenet.

– Da skaffet folk kjøttet fra slakteriet, fisken fra kaia og grønnsaker fra markedet. Så kom supermarkedene.

Og i en strevsom hverdag med fulle kalendere strekker ikke verken kunnskap eller tida til lenger til å stå på kjøkkenet og lage mat fra bunnen av. Derfor kjøper vi mer og mer ferdigmat, billigst mulig. Det synes Lene er et paradoks.

– Å spise er det viktigste vi gjør, men vi er ikke villige til å bruke tid og penger på det. Mer tid på kjøkkenet ville bidra mye til folkehelsa, fastslår hun.

– Bør produsere sjøl

Familien ønsker seg større sjølforsyningsgrad her i landet, og ikke minst mer tilgjengelighet på norske, lokale produkt.

– Vi skal ikke slutte å importere i Norge, men alt korn, kjøtt og melk bør vi produsere sjøl, basert på norske ressurser – men det gjør vi ikke. Vi er sårbare, mer sårbare enn mange tror.

Norge produserer bare halvparten av det vi spiser, og prosjektet til familien handler om at de ønsker en forandring.

– Korn er den viktigste råvaren i verden. Vi har et ansvar for å gjøre mest mulig nytte av våre ressurser og forsyne oss minst mulig av verdens matfat. Vi ser på alle andre lands matkulturer som bedre enn den norske. Vi må bli stoltere av norske råvarer, for vi har absolutt produkt som kan måle seg. Vi har mye å være stolte av i Norge, fastslår hun.

Hun har både nettside og Facebook-side om prosjektet. Hva familien gjør med prosjektet videre vet hun imidlertid ikke, men:

– Vi kan ikke gi oss nå!