Noen tanker for oss som har, eller omgås skoleunger...

Det er skolestart -igjen. I huset hos oss, har det vært litt blandete følelser foran skolestarten. Som tredjeklassing, er det liksom ikke like spennende lenger, men samtidig blir det kjekt å se venner igjen, man er spent på hvilke lærere man skal ha og den nye timeplana…

Jeg er glad for at min tredjeklassing sånn stort sett gleder seg til skolestart. For det er det ikke alle som gjør. Selv tenker jeg tilbake på skolegangen min og blir kvalm og uvel. Jeg passet ikke helt inn i klassen min. Jeg var rar, annerledes og likte andre ting enn det som var akseptert av dem som sto høyt i hierarkiet. At jeg ikke en gang forsøkte å bli som de andre, ble sett på som en provokasjon, og dermed fikk jeg ikke være en del av fellesskapet, og det ble rettferdiggjort å gjøre en del stygge ting mot meg.

Som voksen har jeg innsett at det jeg opplevde var mobbing. Der og da var det bare slik at skolen sugde!

Som voksen ser jeg også at holdningene de andre barna forfektet og tingene de sa, kom fra andre. Det er jo ikke slik at medelevene mine var spesielt onde. De var ikke onde i det hele tatt. Men de hadde fått med seg fra et sted at det var greit å latterliggjøre dem som er litt annerledes enn deg selv, dem som tenker annerledes, ser annerledes ut eller liker andre ting enn flertallet.

Som liten er det ikke lett å forstå at man er annerledes, eller at det skal være et problem. Så i disse skolestarttider, har jeg en oppfordring til alle som har barn i skolen, underviser eller omgås skoleunger: Vær utrolig bevisst på hva du sier om andre, det være seg andre barn, andre foreldre, lærere eller bare folk du omtaler. Vær så raus, inkluderende og trygg som du vil at alle som møter DITT barn skal være.

Det gjør vondt å bli avvist, enten det er på grunn av hvem du er, hva du liker, hvordan du går kledd eller ser ut. Og barna kan ikke selv kontrollere forholdene hjemme, faglige resultater eller de styrker og svakheter de er tildelt. La hvert enkelt barn få lov å blomstre som den det er!

Og hvis du skal bry deg i hvem barnet ditt omgås, gjør det på en positiv måte! Bry deg! Engasjer deg! Men gjør det konstruktivt. Gjør det ved å åpne opp for den gutten som aldri får være med, eller lytte til den jenta som aldri kommer på bursdag. Det ligger helt sikkert en historie der som du ikke er klar over.

Alle vi som omgås barn må passe på hva vi sier og står for, det er en kontinuerlig prosess. Det vil alltid finnes mobbing, så lenge mennesket lever sammen i små eller store samfunn. Men vi kan aldri tillate det, og hver dag må vi kjempe aktivt imot de holdningene som fører til at noen får skolegangen eller selvverdet ødelagt. Gjør vi det, er vi et steg nærmere en god skolehverdag for alle.

Eva Gikling.