Denne månedens utgave av magasinet Kamille har en mye omtalt artikkel og fotoserie der fem norske kjendiskvinner har stilt opp for å vise hva som skjuler seg under kjolen. Serien viser vakre, modige kvinner som stråler i den kroppen de har, og er en virkelig artikkel til å bli glad av.

Men hvorfor er det så revolusjonerende at fem kvinner stiller lettkledd uten å være retusjert til døde? Det ynkelige svaret på det er nok nært beslektet med at kvinne er kvinne verst, og at vi kvinner er knallharde kritikere av oss selv. Til alle tider har det vel hersket et eller annet skjønnhetsideal, men dagens mål om å være supertynn, superveltrent og superung er akkompagnert av en tidsalder der selfies og konstant medietilgjengelighet bombarderer oss med syke, syke idealer. På en dårlig dag er det som om alle superkjendishistoriene hagler over oss med sine flat-mage-tre-dager-etter-fødselen-bilder og holder-seg-ung-ved-å-patte-på-en-sjøku-bekjennelser.

Som alle andre unge kvinner, har jeg hatt mine runder med selvforakt og angst for speil og badestrender. Jeg er en helt normal kvinne, med store pupper og lår og rumpe som følger samme mal. På videregående gikk jeg i en klasse med mye spiseforstyrrelser, og det gjorde meg fast bestemt på å akseptere meg selv som den jeg er. Og selv om det er gode og dårlige dager med selvbildet mitt, har jeg aldri hatt noe sykelig behov for å veie femti kilo og ha innover-mage.

Men så skjer det som skjer de fleste av oss. Tida går, ting forandrer seg. Man får barn, og det setter sine spor. Der midja kom tilbake av seg selv tre dager etter første fødsel, er den bare et fjernt minne etter barn nummer fire (som på toppen av alt endte med keisersnittet fra helvete). Rynker og grå hår gjør meg ingenting. Men at magen min ser ut som en punktert bolledeig og at ingen av klærne mine er fine på meg lenger, har vært tyngre å svelge. Så tungt at jeg egentlig hadde bestemt meg for å ta bukplastikk. Jeg orket ikke tanken på å møte denne tjukk-på-midten-kjerringa hver gang jeg så et speil.

Det var i alle fall planen.

Men så er jeg en sentimental og sta jævel, da, serru. Jeg liker ikke tanken på å skjære i kroppen min uten god grunn. Og ikke liker jeg at noen skal diktere hvordan jeg skal se ut, heller. Og når det kommer til stykket: Denne kroppen og jeg har vært igjennom noen heftige ting sammen! Jeg er stolt over det kroppen min og jeg har fått til sammen. Vi har båret fram og født fire sterke, sunne barn. Vi har kjempet oss gjennom dialyse og dietter, hjerteproblemer før fylte tretti, en knust milt, et brukket bein og ørten hjernerystelser. Det er ikke lite. Det er daglig mennesker på jorda som bukker under av mindre enn dette. Men ikke jeg og denne kroppen her, nei!

Så jeg har bestemt meg: Jeg skal bli venner med den stygge magen min. Jeg skal lære meg å se den med samme syn som sønnen min på fem år, som sier «E elske magen din, mummy, for den verdens mjukaste!». For er det noe som er viktigere enn det? Den ihjelstrukkede bolledeigmagen er et symbol og vitne om fire svangerskap og tre og en halv fødsel uten smertelindring. DET sier alt om hva kroppen min er skapt for: Den er skapt for å bære fram barn, og den har klart det fire ganger. DET står det respekt for, og hver gang jeg gråter av mitt eget speilbilde, skal jeg fortelle meg selv det. Hvis ikke det gjør magen min vakker, kan det være det samme. For kroppen min er en fin greie, og jeg kunne ikke klart meg uten den.

Eva Gikling