Latterkrampe så det gjorde vondt, støle kjaker og tårevåte kinn, det er hva publikum satt igjen med etter nesten halvanna time med VÅRspræll i Gla'laksen. Eller som dialektmektige «Anton Brusken» sa det undervegs; – Ja, no trur eg ikkje eit einaste sete er turt her...

Lattersalvene kom så tett at det begynte etter hvert å gjøre skikkelig vondt i både lattermuskler og andre muskler da VÅRspræll-gjengen hadde premiere fredag kveld.

Etter HÆSTlatter med aktører fra ulike revylag i Den Glade Laks i fjor høst, måtte det komme mer fra Kreativt Forum. Og etter VÅRspræll-premieren i Gla'laksen er det utenkelig at det ikke skal bli enda mer av denne sorten.

Fra første til siste sekund leverte aktørene fra Surnadal og Rindal underholdning så det holdt. Om forventningene var store, så var innfrielsen mye større, dette var rett og slett hysterisk morsomt!

Det er ekstremt sjelden at en lokal revy holder så høg kvalitet fra første til siste sekund. Og når det her skrives kvalitet, er den målt både i antall lattersalver per minutt og individuell primafaktor.

De ni aktørene fortjener alle akkurat like mye skryt; Tove M. Schei, Tove Sundli, Gøran Bolme, Anni Karlstrøm, Camilla Hyttebakk, Hanne Moen Fiske, Silje Beate Gulbrandsen, Erlend Romundstad og Karstein Mauset.

Her byr de alle på seg sjøl i rikt monn, – og enkelte mye mer bokstavelig enn andre. Hemninger og sceneskrekk er fremmedord, og om kronisk-komisk sceneutstråling ikke har vært et begrep før, så bør det innføres. For her har alle ni en voldsom kronisk-komisk utstråling fra begynnelse til slutt.

Hektiske deltidsansatte

Med tanke på dem som er så heldige at de har billett til forestillingen lørdag kveld, skal det ikke røpes for mye av innholdet. Men noe må likevel nevnes. Tove Schei og Tove Sundli, for anledningen to deltidsansatte ved Hektisk Etat, og ikke minst Gøran Bolme som vaktmester, er alle helt prima. En ler allerede før de har sagt et ord.

Det er ikke så enkelt å rekke å hjelpe alle som ringer, når en er ansatt i 2,38 prosent stilling. Riktignok hadde hun andre 1,2 prosent større stilling, men likevel, det er fort gjort at det blir såpass hektisk at stillingsprosenten blir for liten... Og når det blir en del misforståelser i tillegg, ja da går arbeidsdagen fort, slik at en må ty til telefonsvarer. Men da er vaktmesteren god å ha, ettersom en av hans ekstra deltidsstillinger er jobben som pipetone.

Bolme serverer også sang og musikk, blant annet en mildt sagt fornøyelig historie om «Hakkespett'n». Også det som en del av stillingsandelen som pipetone...

Ja, kommunen får sin del gjennom revyen, såvel som treningsfanatikere og andre. Men på ingen måte av den stygge sorten. Her er utelukkende humoristiske situasjoner og beskrivelser som treffer spikeren midt på hodet, men som samtidig unngår å henge ut noen. Godt skrevet og ikke mindre imponerende framført. Som vaktmesteren sier;

– Det e regla fær slikt!

Bare höjdare

Vaktmesteren går igjen gjennom hele revyen. Heldigvis! For Bolme er og blir et naturtalent i revysammenheng, en framtoning uten sidestykke.

En av de utallige store latterkulene kommer når han lanserer et kreativt og landfast alternativ i anledning laksefestival og andeløp. For drar man til Bratset i Bæverdalen og henter 5000 grevlinger, ja da kan en snakke alternativt andeløp...

Men sjøl om Bolme er god, er også de andre på samme nivå i denne revyen. Og det at absolutt alle bidrar til at alle nummer blir til «höjdare» på en revy, det er veldig sjelden vare, enten man snakker nasjonal – eller lokal scene! Men slik ble det altså på VÅRspræll, alle var eminente.

Trim og tromme

Anni Karlstrøm bidro i høg grad til at taket truet med å løfte seg flere ganger, både med trimsykkel og med stortromme.

Og dårligere er heller ikke Camilla Hyttebakk, verken med sin slankeoffensiv eller som treningsnarkoman eller vinsmaker.

I nummeret «Fin vin» spiller Hyttebakk mot Erlend Romunstad, – eller «Jan Erlend», som på en aldeles utmerket måte klarer å spille akkurat så feminin at en ikke blir kvalm av det. Man ler så man nesten gråter, også her.

Når tårene har trillet av artighet i nesten en hel time, er det litt uventet med et innslag av nydelig sang. Men det serverer altså Silje Beate Gulbrandsen og Hanne Moen Fiske i «Hæm te Nordmør», der de spør seg hva det er å flytte heim til. Omtrent det eneste innslaget med en snev av alvor, men også her med nok humor.

Jordfar

Innimellom latterkulene rekker en som snarest å se for seg hvor fantastisk artig disse har hatt det på øvingene. Og så ler man ved den tanken også. Og når noen en sjelden gang kommer litt ut av det på scena, ja, så blir det jaggu kjempeartige situasjoner ut av det også!

Som avslutning byr revygjengen på «Kulturfestival i gardsnummer 1 million 385 610 i Trollheimen kommune», med diverse innslag.

Her må Bolme nevnes igjen i sin figur som kommunejordfar. For det er mye verre å være jordfar og ta seg av de vordende fedre under fødselsprosessen, enn den enkle jobben det er å være kommunejordmor, må skjønne.

For når grelt-lokta fra de stortjukke damene trenger seg opp i neseborene på de stakkars karene, da skjer det noe med farkaka, det blir en kjemisk reaksjon med rognruppan! Og det som videre skjer, får alle som har billett lørdag kveld høre. Det er vel verdt å ta turen!

En av de aller beste

Sjøl om noe av innholdet i forestillingen nå er røpet, er dette likevel bare en ørliten brøkdel. Dette må rett og slett bare oppleves. Og dersom det mot formodning skulle være en ledig billett, så anbefales det å kjempe for livet for å sikre seg den.

Vi er bortskjemte med mange gode lokalrevyer her i distriktet, men dette må være en av de aller beste på veldig, veldig lenge. Alltid er det enkelte nummer som er litt dårligere enn andre. Men denne gangen var det ingen som utpekte seg i så måte.

Og da blir det for kjedelig å gi forestillingen et terningkast, terningen stopper jo i beste fall på seks. Vi gir heller stilkarakter på denne gjengen, og det blir 20 blank det, både som lag og individuelt!