Det sitrer i publikum når man tar plass for å ta inn årets avgangsrevy. Hvem sparker de til i år? Hvilke nye stjerner skal vi få se på scena? Kommer det til å være bra? Det summer litt i salen, til lyset dimmes og spenningen er til å ta og føle på. En enslig gutt sitter på scena i en slags aluminiumstrone, og øyeblikkelig er vi trollbundet. Fra første sekund trekkes vi inn i elevenes univers, vi kjøper illusjonen de selger oss, er helt med. Det er magi!

Det blir fort tydelig at årets revy skiller seg fra mange av forgjengerne ved at de har en tydelig historie å fortelle. Publikum inviteres med til Sunndal i 2049: Et forlatt dalføre, der Herr Martin og hans roboter styrer i ensom majestet. Men herr Martin trenger en arving, hopper i tidsmaskina og reiser til 2018 for å finne en. Og da er dramaet i gang! Martins jakt på en etterfølger går igjen gjennom hele revyen og knytter sammen mange av karakterene i en absurd historie. En slik komposisjon krever sitt av både tekstmateriale og gjennomføring, men revygjengen leverer så det holder. Tekstene er mer velskrevet enn man kan få lov å forvente seg. Poengene er gode, referansene tydelige, det blir aldri for internt og den røde tråden er så tydelig at det er en fryd.

Det andre store høydepunktet med årets revy, er de fantastiske parodiene. Alle karakterene er tydelige, morsomme, men aldri onde. Det er hjertelig morsomt og avslører noen skuespillertalent man bare kan håpe at det lokale kulturlivet vil fortsette å utfordre. Det er stort av ensemblet som gruppe å tillate noen få, store talenter å skinne så kraftig og bære så mye av revyen på sine skuldre. Dette viser en enorm tillit og trygghet i kullet, for det er ikke mangel på talenter som ligger bak valget om å gjøre det slik. Samtlige aktører på scenen viser en trygghet, tilstedeværelse og timing som er utsøkt. Hatten av for instruktørkreftene som har hjulpet gjengen med den sceniske biten, for her ligger det solid arbeid bak! Hver eneste aktør på scena vet nøyaktig hvorfor han eller hun er der og gjør sin oppgave 100 prosent. Dette er langt over hva man kan forvente på en revy med så mange medvirkende.

Men det er så mye mer å skryte av: Med et revyband bestående av Jo Inge Nes, Øystein Sandbukt, Frode Bae og Lars Måløy, trengs det neppe å nevnes at musikken sitter som ei kule og gir skuespillere og sangere fortreffelig ryggdekning. Koreografien er også imponerende elegant og effektiv. Selv i de store massescenene, er løsningene elegante, lekne og fungerer utmerket. Det er ikke ofte så mage aktører kan bevege seg til musikk uten at det blir rotete eller fylt av klisjeer, men årets koreografi er leken, smart og kler ensemblet veldig godt. Gjennomføringa er også solid. Men det er ikke bare de synlige aktørene på scena som leverer: En stor heder skal rettes til scenearbeiderne. Sjelden har vi sett en revy med så kjappe og presise sceneskifter. Bruken av video på lerret, gjør at man slipper unna med enklere grep scenografisk, men de elementene som brukes, er effektive og gjør jobben sin.

Midt i alt det absurde som trimmer lattermusklene mer enn en middels treningstime, viser revygjengen at de også behersker alvoret og har synet festet på det som skjer rundt dem. Modig, nakent og med stålgrep om tårepressa, trekker en liten gruppe av aktørene fram på scenekanten og framfører sin egen tekst på Gje meg handa di, ven kun akkompagnert av en kassegitar. Mens bildene fra aksjonen ruller over lerretet bak dem, synger elevene vakkert, direkte og nakent rett til hjertene i salen. Det er umulig ikke å la seg gripe av innslaget!

Årets revy burde skrives ut på blå resept til alle som ser svart på framtida. Dette revykullet har prestert en revy med perfekt balanse mellom alvor og spøk, dyktighet og glimt i øyet. Hvis det er denne gjengen som skal ta over dalen, kan vi forvente oss et raust, varmt og morsomt Sunndal!