Allerede når forestillingen åpnes med noen smårare videoklipp av «Limbo på kjøpesenteret», aner det oss at dette er en revygjeng som ikke tar seg selv eller oppgaven med å lage jubileumsrevyen for alvorlig.

Klippene er morsomme, men også litt keitete og rare, og det lover på mange vis godt for resten av kvelden. Så setter gjengen i gang på scenen og glemt er all keitethet fra videoklippene. De fire tiårene med revyhistorie paraderes elegant med et utvalg moteskatter gjengen sikkert har funnet innerst i glemte skap og godt gjemt på mørkloft rundt omkring.

Sammen med musikkvalg som på mange måter fanger essensen av de ulike tiårene, har revygjengen skapt et treffende, energisk og godt åpningsnummer.

Koreografien er effektfull, kostymene herlige, musikken storveies og energien gnistrer ut i salen, der man setter seg godt til rette for å underholdes.

Og det må sies med en gang: Det apparatet som omgir avgangsrevyen i Sunndal er verdt å ta av seg hatten for. Det er ikke alle steder en kan benytte seg av slike fasiliteter, slik oppfølging fra skolen eller musikere og teknikere på et slikt nivå. Når Alekto får musikalsk hjelp fra Øystein Sandbukt og Peter Wergeni, vet man som publikummer at dette vil låte bra. Og det gjør det! Arrangementene, låtvalgene og fremføringen er utmerket. Koreografien fungerer også godt, og gjør spesielt de større numrene elegante og fornøyelige. Det er, som alltid, med et profesjonelt anslag at avgangselevene i Sunndal lager revy.

I år er det også verdt å gi honnør til en gruppe som ofte glemmes når heder deles ut: Scenearbeiderne. Nostalgi holder seg til en enkel scenografi, slik man kan tillate seg når man i stor grad benytter seg av en bakvegg som er et stort lerret. Likevel er det mye som skal inn og ut av scena gjennom to timer, og dette skjer til dels i et forrykende tempo. Overgangene på årets revy sitter imidlertid som en kule! Mikrofoner, stoler, disker, bord og de andre enkle, men effektive elementene, fyker inn og ut av scena uten at det noen gang stopper opp. Så all mulig honnør til årets scenestab.

Regien er også effektiv og ren. Her er det ingen som virrer rundt på scenen uten mål og mening, og det er tydelig at instruktør og skuespillere har jobbet med tilstedeværelse og motivasjon.

Alle vet hvorfor de er på scena og gjør det de skal til riktig tid. Dette er frydefullt i en amatørproduksjon og befriende for publikum. Det er også noen strålende komiske talenter i årets kull. Noen av parodiene er strålende og måten selv småroller har fått noe å spille på, viser godt håndverk fra instruktørsiden.

Hvis en skal finne noe å gi trekk for, er det i år, som mange tidligere år, teksten det faller på. Det er litt trist å sitte i salen når den ene sketsjen etter den andre ender uten noe tydelig poeng eller en klar dramaturgi, til tross for et klart komisk talent på scenen. Årets revy kunne vært løftet mange hakk med riktig veiledning på tekstfronten. At noen av innslagene er interne for en nesten-førtiåring i publikum, er som man skal forvente, men en to timers forestilling, føles litt lang når det blir langt mellom de tydelige poengene.

Når det er sagt, leverer Nostalgi akkurat det den skal.

Vi ler, vi krymper oss litt innimellom, og vi kjenner på alvoret i de mer samfunnskritiske innslagene. I tillegg er det et stort mandat årets revykull har tatt på seg, når de har laget selveste jubileumsrevyen, men den biten klarer de fint. Revyen begynner som en kavalkade over de fire tiårene og de viktigste begivenhetene i disse, men går så over i en mer tradisjonell revyform. Eneste ulempen med denne formen, er at tempoet kanskje føles litt dalende når den historiske biten er over. Men alt i alt har elevene løst utfordringen sin strålende. Det er uhøytidelig, det er sjarmerende, litt vakkert alvorlig og med veldig mye glimt i øyet at revygjengen gir oss Nostalgi, og det hele oser av talent, energi og sterke refleksjoner fra dem som nå skal ut og erobre verden. Tematisk tikker de alle bokser, og fokuset spenner fra lærerommet til globale utfordringer. Ingen er for stor eller for liten til å få passet sitt påskrevet av russegjengen, og når de toger ut på scena til et massivt avslutningsnummer, er det lett å la seg rive med.

Bra levert!