Allerede fra åpningsøyeblikket, markerer arrangørene at dette er ungdommens arrangement. Ved inngangen til Galleri Barbara er en samling store bilder stilt ut på gulvet. På veggen henger en plakat med teksten «Jawad & Amir, 6600 Sunndalsøra. Utsendt av UDI». De to unge guttene skulle deltatt i UKM, men ble sendt ut før arrangementet. Som en hyllest til dem, har gjengen bak UKM stilt ut bildene likevel. Og nytt av året, ble UKM åpnet i Galleriet, slik at publikum fikk ta en runde der og sjekke ut utstillinga først. Et positivt grep, som er med å knytte kunstutstillinga til resten av arrangementet! Og det er den verdig, for her, som på scenen, er det varierte uttrykk for enhver smak.
Band
Inne i Hovshall, fikk Hanna Wergeni og Alekto æren av å åpne showet. Uten noen videre introduksjon, gikk bandet i gang på sedvanlig, stødig vis, og Hannas fløyelsmyke stemme flommet ut i Hovshall. Det er umulig ikke å like Alekto. Sammen med Hanna, er bandet enda mer uimotståelig. Det er nedpå, dynamisk og polert, herlig og innbydende.
Og resten av banda ligger ikke mye bak. FIBER skiller seg litt ut med at de har med en danser i tillegg til grunnbesetningen med sang, gitar og tangenter. I tillegg er Nora Bæverfjord Ryes vokal innbydende spesiell. Ta Ti er kanskje det bandet som virkelig er typisk UKM. Det er alvorlig, det er litt skramlete og tøft som pokker! Akkurat slik vi vil ha UKM!
From the Top, som var siste band ut, fikk en litt tøff start på opptredenen sin, da basstrommeskinnet røyk. Men med litt assistanse fra ringrev Jo Inge Nes, som fort kom på scenen med en reddende gaffatape, kom bandet omsider i gang og fikk lever sin hardtslående metall-fest som avslutning på showet.
Dans
Dans har pleid å være en populær form i de lokale mønstringene, men i år var det bare to innslag med dans. Det gledelige er imidlertid at begge var selvkoreograferte. Årets første danseinnslag, ble levert av Three Steps, som absolutt leverte med iver og danseglede. Det andre innslaget var ved Belinda Paler, et tøft nummer med Hip Hop-inspirert dans.
Sangerne
Anna Kristine Nisja, deltok for første gang, etter å ha tatt sangtimer siden høsten 2016. Å stå alene på en scene, foran en nesten fullsatt Hovshall, krever mer mot enn mange kan forestille seg. Men Nisja leverte med stor ro. Om nervene var synlige, holdt ungjenta dem under kontroll og leverte et innslag som røper en spennende stemme det skal bli interessant å høre mer fra. Stefanie Camille Mina Johnsen deltok for andre gang, og imponerte med sin stoiske ro på scenekanten, og en spennende stemme. Det er imidlertid umulig ikke å ramle litt av stolen av to av de mer erfarne UKM-deltakerne. Tore Pedersen og Hanna Wergeni, har begge vokst med sjumilssteg for hvert år de har deltatt i mønstringa. Når Tore denne gangen stiller med kassegitar på første låta si, og leverer like fjellstøtt og herlig som alltid, er det en fryd. Det er nydelig å se at han nå også vokser som musiker, ikke bare vokalist. Og hvis de voksne medlemmene av publikum lukket øynene, kunne de høre en stemme som minner om en ung Michael Jackson med et snev av Tracy Chapman. Det er rett og slett nydelig!
Og Hanna Wergeni stiller i samme liga. Hanna har vokst, både som musiker og låtskriver gjennom sine år i UKM, og leverer med mer modenhet enn før. Likevel har musikken det umiskjennelige snevet av vakker melankoli, formidlet med en kunstners kjennskap til dynamikk og formidling. Det er bare å bøye seg i støvet og takke for at man får oppleve disse unge talentene i fri utfoldelse. For en fornøyelse!