Han har allerede opplevd mer motgang enn de fleste trenger å oppleve på et helt liv.

Han ble utskrevet fra sykehuset med trakeostomi og respirator. Hvilket betyr at han må overvåkes og passes på av kvalifiserte, våkne, voksne hele døgnet.

Vi har derfor, siden hjemreisen i juni, hatt hjemmesykepleie fra Sunndal Kommune. Vi har stort sett hatt en god kommunikasjon, og et godt samarbeid med både ledelse og ansatte. Vi har hatt et team på fem faste ansatte fra hjemmesykepleien. Det har skapt trygghet for alle parter.

Trygghet for sønnen vår gjør at han kan våkne til et kjent fjes på soverommet sitt. Hjemmesykepleieren sitter våken i en stol rett ved sengen hans hele natten, så de er alltid de første han ser når han våkner. Han har vært vant til mange folk, for bare på Nyfødt Intensiv på St. Olavs Hospital arbeidet det 120 sykepleiere. Men da han bodde der var han liten, og derfor tillitsfull på en måte som bare små babyer er. Nå er han 16 måneder, og nye folk og ansikter er skummelt for en liten gutt.

Trygghet for hjemmesykepleieren er å kunne utføre en god jobb, der man er sikker på alt utstyr, alle prosedyrer og alle situasjoner som følger jobben. En slik trygghet kommer av grundig opplæring, og så gradvis gjennom å utføre jobben over tid. Det at hjemmesykepleieren er trygg på jobben sin gjør at det oppstår færre akuttsituasjoner rundt sønnen vår. For det første reduseres antall potensielle akuttsituasjoner fordi de kan handle før en situasjon blir akutt. For det andre vet de så godt hva de skal gjøre i en akutt situasjon at situasjonen løses korrekt og raskt.

Trygghet for oss er, som for alle andre foreldre, å vite at sønnen vår har det bra og blir passet godt på. Det innebærer at de som passer han kan lese behovene hans, vise omsorg – og handle korrekt i en akuttsituasjon. Trygghet gjør at vi kan sove og hente oss inn om nettene.

Omstrukturering

Nå går pleie- og omsorgstjenesten i Sunndal Kommune gjennom store endringer. Det påvirker både de ansatte og brukerne, deriblant oss og de som jobber hos oss.

Mye av den tryggheten vi har kjent, er nå på vei bort – i hvert fall for en periode.

De tre faste nattevaktene våre, som har fulgt oss siden i sommer, har hatt kontrakt med Sunndal Kommune som går ut den 15. februar. Ingen av de har fått forlenge kontrakten. Altså slutter alle de tre kjente nattevaktene samtidig. I stede kommer seks av de faste nattevaktene til hjemmesykepleien inn, der en av de har vært innom tidligere (i august).

Hensikten er formodentlig å spare penger, selv om vi ikke forstår hvordan de nye nattevaktene skal være billigere.

Vi bor i en liten kommune, og har nå hørt fra ulike hold at de nye nattevaktene er «tvunget» til å jobbe med sønnen vår.

Vi har blant annet hørt at det har vært trusler fra de nye nattevaktene om at det trolig vil bli sykemeldinger om de må inn til oss.

Og dette er vanskelig å forholde seg til for oss foreldre.

Man må være motivert og interessert i jobben sin for å utføre jobben på en forsvarlig og god måte.

Vi frykter for sønnen vår sin helse, og vår psykiske helse, om denne holdningen ikke bedres. Det innbyr ikke til trygghet.

En slik situasjon kunne, og burde, vært unngått fra lederne i pleie- og omsorgstjenesten. De nye nattevaktene burde blitt invitert inn til oss, for å hilse på sønnen vår og oss. Da kunne de fått et bilde av hva jobben hadde gått ut på. Deretter burde de fått medbestemmelse i forhold til om de ønsker å inn i en slik stilling. Og så fremt mange nok, deriblant noen av de tre faste nattevaktene våre, hadde ønsket en stilling hos oss hadde ingen behøvd å bli tvunget.

Apropos trygghet, hvor trygt kjennes det å ha en arbeidsgiver som ikke hører på behovene dine?

Nå er det ei uke igjen til 15. februar, og foreløpig har ikke en eneste ny nattevakt vært her på opplæring.

Heldigvis har vi fått igjennom at de skal få minst tre opplæringsvakter, mot kommunens forslag på én opplæringsvakt. Men opplæringen vil ta tid, og det er tid er det snart ikke mer av. I tillegg burde opplæringen blitt fordelt utover en lengre periode, for det vil bli svært intenst for sønnen vår og oss som må bli kjent med seks nye mennesker på bare et par uker.

Disse seks personene skal inn i huset vårt, sitte her om natten når vi sover, og passe på det viktigste vi har.

Vi har opplevd lite forståelse og hensyn fra pleie- og omsorgstjenesten i denne prosessen. Vi får kun informasjon når vi aktivt oppsøker den, og vi opplever at det er svært dårlig kommunikasjon mellom ledelsen og de ansatte.

Vi er helt avhengige av den hjelpen vi får fra kommunen, men vi er langt fra fornøyde. Og vi er redd det vil ta lang tid før tryggheten er på plass igjen…

Steinar Haffke og Stine Slapø