Under konserten med damekoret Cantus og Juniorsolistene fra Trondheim, kunne en igjen oppleve den enestående akustikken for akustiske instrumenter i dette store rommet med trevegger. Kirken er dessuten enestående fordi den har 4 instrumenter: Christensen-orgelet (dansk) på galleriet, Bruseth-orgelet (norsk) i «bits & pieces» ute på gangen bak orgelgalleriet, «St.Nicholas-flygelet» og «Salvesen-cembaloet».
Stangviks befolkning bør ta lærdom av innbyggerne på Surnadalsøra: De deler seg opp i flere grupperinger hvor hver gruppe tar ansvar for en del av det som Øra har, som Øra er og det som Øra forvalter. I Stangvik bør vi kunne få: «Bruseth-orgelets venner», « St.Nicholas-flygelets venner» og «Salvesen-cembaloets venner». Vi tar det siste først:
Stangvik-cembaloets venner:
Bernt Bøe som eier cembaloet, opplyser at hollenderen Brake bygget dette cembaloet for Ellen og Thomas Salvesen i Oslo. Thomas Salvesen var organist i Gamlebyen i Oslo. Ellen var fra Bøfjorden, og da Thomas fikk slag på 80-tallet og ikke kunne bruke det mer, så gav de instrumentet til Bernt Bøe, slik at det kom til Ellens hjemsted. Det stod en stund i Åskard kirke, men står nå i Stangvik kirke, etter en utleie til Molde Domkirke hvor behandlingen ikke var helt til å skryte av. Men, da cembalisten Ketil Haugsand gav konsert på medbragt cembalo i fjor i Stangvik kirke, sa han at det var han som spilte innvielseskonserten på dette cembaloet i Oslo, og han sa det var et godt instrument som ved bare en dags arbeid vil fremstå i konsertform. Han sa han svært gjerne ville komme igjen og gi en konsert på det, hvis det ble satt i stand.
4-5 personer bør kunne danne «Stangvik-cembaloets venner», få til en avtale/kontrakt med eieren, Bernt Bøe – og få cembaloet satt i spillbar stand, følge opp nødvendig renhold og vedlikehold – og sette seg som mål å avholde f.eks. 2 konserter pr. år: en senhøstes konsert med masse levende lys! – og en vår- eller sommerkonsert med bjørkeløv og villblomster i kordøra . Konsertene bør følges opp med samvær og servering i regi av grendalaget i Bondehuset etterpå – hver gang! Ketil Haugsand bør være den første til å avholde konsert! Og så har vi jo Jon M. Skogstad – cembalist fra Surnadal. Han kan sikkert bistå med restaureringen også! Cembalomusikk-elskere i Stangvik – Hvad nøler I efter?!
Stangvik-flygelets venner:
Dette flygelet kaller jeg for St.Nicholas-flygelet, for det ble innkjøpt til konsertene med Benjamin Britten’s St.Nicholas. Det er eneste gangen dette oratoriet er blitt oppført med sin originale engelske tekst i Norge, hvis jeg er rett informert, og det tror jeg at jeg er. Oratoriet fylte Stangvik kirke til siste plass 2 ganger. Generalprøven ble kjørt som konsert. Min 6-klasse utgjorde barnekoret, deler av Trondheim Symfoniorkester orkesteret, og solisten var fra Paris: Hervé Lamy. Stangvik kirkekor og disse andre ble dirigert av Donald Evans, organist i Stangvik.
Flygelet ble kjøpt fra Trondheim, og kostet omtrent det samme som underskuddet – 120.000. Det var nærliggende den gangen å selge flygelet for å dekke underskuddet, men når en først hadde fått et flygel til Stangvik, burde en prøve å beholde det. Prosjektleder var undertegnede, og jeg skrev brev og søkte om penger i 2 år, og til slutt var flygelet betalt. Det meste av pengene ble donert av Stangvik sparebank.
Jeg er veldig glad i klangen i dette flygelet. Den er så renskåret og uprentensiøs og kler rommet så godt - at det er en fryd hver gang en hører det godt spilt i dette rommet.
Igjen: 3 – 5 personer bør danne en gruppering – Stangvik-flygelets venner, og forplikte seg til å holde flygelet rengjort og polert, og å få det stemt 2 ganger i året, og samtidig arrangere en klaveraften. Pianister er det ikke skort på her på indre Nordmøre. Det kryr etterhvert av dyktige, profesjonelle pianister, og det flotte er at de fremstår med svært forskjellig musikalsk temperament. Vi gle’e oss!
Bruseth-orgelets venner:
Orgelet som Fredrik Bruseth gav til Todalen kirke, fremstår idag som et velholdt, meget fint kammerinstrument, mens orgelet han gav til Stangvik kirke – «Til Erindring om Kirkesanger Christen Bruseth og hustru Elen Bruseth - 1910» - som det står på sølvplaten i prospektet, det orgelet frister idag en skjebne verre enn døden. Det ble laget av Olsen & Jørgensen – grunnlagt Bergen 1898 – Guldmedaille Christiania, står det på skiltet på orgelprospektet.
Etter konserten med Cantus og Juniorsolistene fra Trondheim sist søndag, gikk jeg opp og så på forferdelsen dette orgelet befinner seg i. Det ble gitt bort da det nye Christensen-orgelet ble satt opp, men han som fikk det, kom tilbake med det. De som tok imot det, gjorde sitt beste med å få satt opp og lagt fra seg alle disse delene til orgelet, som i dag er en herreløs hund, for å si det slik.
Vi hadde en voldsom bølge over landet hvor gamle norske orgel ble kastet ut, og danske «barokk»-orgel ble satt inn i kirke etter kirke. Som hovedorganisten i Saint-Germain-des-Près i Paris, André Isoir, sa, de dagene jeg kjørte ham rundt på Nordmøre etter konsert i Nidarosdomen og i Tingvoll (1987): «Nå taler alle pianoer japansk, og alle orgel taler dansk og tysk. I gamle dager talte alle orgel dialekt. Orgelbyggerne satt i hver sin dal, og orglene de bygget, talte deres dialekt. Norske orgel må tale et vakkert språk, for når jeg hører talt norsk, så hører jeg det er et meget musikalsk språk.» (Jeg savner personlig hele tiden språket til det gamle orgelet i Øye kirke!)
Over pianoet mitt henger det som er igjen av orgelet i Snåsa kirke – orgelpipen med enstrøken Fiss. Diabolo in musica blir den kalt, fordi en vet ikke hvor musikken går etter Fiss. Denne orgelpipen ble reddet av professor Ola Kai Ledang da det gamle orgelet i Snåsa ble BRENT! Han overrakte orgelpipen til meg med tale på 50-årsdagen min, og sa at jeg skulle få den – fordi jeg er som en Fiss – en vet aldri hvor du Dordi tar veien, sa han. Dessverre ble orgelpipen, som er av tre, brukt som spaserstokk av den som hjalp meg ut i bilen med presangene den gangen – så spissen ble skadet.
Så mange av Norges gamle norske orgler er nå brent. Men, i Stangvik har vi altså et orgel som kanskje snakker bergensk! Det bør kunne settes opp i det som er et slags nordre tverrskip i Stangvik kirke. Hvis det er et problem med kulderas fra vinduet, så må det idag kunne settes inn en vegg av isolerglass mellom vinduet og orgelet. Og man kan ikke fyre i ovnen ved siden av! Organisten vil fra spillpulten ha svært nær kontakt med dirigenten foran kordøren, så orgelet vil kunne bli svært interessant som akkompagnementsinstrument, og dessuten finnes det konserter for orgel og orkester bl.a. en flott konsert av Ole Karsten Sundlisæter (Olavsoratoriets komponist). Det vil også være svært attraktivt med orgelaftener i høstkvelden og vårkvelden. Vinterkvelden, for den del! Bruseth-orgelets venner bør forplikte seg til 2 orgelrecitals pr.år.
Men: Først må det en ØYEBLIKKELIG redningsaksjon til! 4 – 5 karer fra Stangvik må spreng-se-te og sette opp hyller og knekter som de store orgelpipene av metall kan ligge på uten noe oppå seg. Nå står de som ei stor staurbør lenet inn i et hjørne – på en måte som får meg til å fryse av skrekk for hva som er skjedd med de pipene som står lengst inn. For – de er nok av bly…. Spissen er sikkert ødelagt av pipens egen vekt mot gulvet, og de inste pipene er sikkert ødelagt av vekten av de andre som lener seg mot dem. Flere skader kunne observeres bare med et flyktig blikk. Ellers ligger de små pipene i åpne kasser, der de underste også kanskje er ødelagt av de andres vekt. Jeg grøsser også ved tanken på hva barn kan utrette med de små pipene om de kommer opp her og begynner å leke fløytespillere….! På orgelpedalene – der hviler vekten av kortribuner som er stuet inn mellom prospektet og spillpulten. Uffda. Selve klaviaturet så uskadet ut. Malingen begynner å krølle seg på de malte flatene i dette fine Art Nouveau-prospektet fra 1910. Og lorten – den ligger forsteinet i svarte korn bortover toppen av spillpulten. Ellers er det ganske mye rot – malingbokser etc. Ingen har vel helt ansvaret for å holde det rent og å holde orden her oppe hvor dette KLENODIET er stuet bort i hast.
Jeg foreslår at de dyktige orgelrestauratørene på Løkken – Selbæk, sendes bud på – STRAX! - for å gi råd om forsvarlig lagring av orgeldelene, og at det så blir igangsatt arbeid med å få Bruseth-orgelet opp i «nordre tverrskip». Norsk kulturråd, Fylket og Kommunen, samt alle lokale sponsorer for Vårsøghelg og Stangvikfestival – bør ha interesse av å få dette ærverdige, gamle norske orgelet opp og i drift. Driftige damer i Stangvik kan begynne med å ta en runde med støvsugeren - STRAX! Men – FORSIKTIG!
Kirkens faste orgel er selvfølgelig soknerådets ansvar. Men, sammen med det – vil disse tre andre instrumentene gjøre Stangvik kirke til et «musikk-mekka» - for både Vårsøghelga og Stangvikfestivalen bør være kommet for å bli! Headhuntingen av ny organist i Stangvik – pågår den? Ansettelsen av ny organist bør være en svært viktig oppgave i denne sammenhengen. Stangvik kirkekor? Hvad det engang var – det kanst det atter vorde! Stangvik kirke vil være den viktigste konsertkirken på Nordvestlandet med disse fire instrumentene. Men først må Stangviks innbyggere komme seg på banen og danne vennegrupper for de tre nevnte instrumentene.
Chop-Chop!
Dordi Skuggevik.
