Vi har lenge lurt på hva vi skal gjøre? Beskyldningene om hva som skjedde på Aluscan og miljøet har vært mange og store det siste året. Vi har rått blitt brukt som et våpen i kampen mot Nasjonalt resirkuleringsanlegg for farlig avfall på Raudsand. Av hensyn til og selv, men også til våre barn og barnebarn har vi behov for å fortelle vår historie. Basert på sannheten og det retten har konkludert med.

I 1988 ble det klart for alle som jobbet i Rødsand Gruber at all malmproduksjon skulle opphøre. Gruva var allerede avstengt og full av vann. Min mann fikk tilbud om jobb andre steder, i andre gruver. Han hadde jobbet som gruveingeniør siden han var ferdig utdannet; AS Olivin, Knaben, Svalbard, Bråstad, Boliden i Sverige og så Rødsand gruber. Familien hadde satset alt og valgte å bygge og bo på Raudsand. Hva gjør man da når arbeidsplassen blir nedlagt? Selger hus og hjem, river ungene opp fra et trygt og godt oppvekstmiljø og takker ja til attraktive tilbud fra andre steder? Eller gjør man som han gjorde, begynte å tenke nytt for å skape nye trygge arbeidsplasser i ei bygd som hadde mistet så mye. Aluscan ble startet, hus og hjem ble pantsatt for å finansiere dette, og det kunne startes med å bygge opp en virksomhet som vi hadde tro på.

Etterhvert ble det klart at vi måtte ha mer kapital og noen som kunne jobbe på marked. Det kom en partner inn i bildet, han var god på marked, og hadde jobbet i bransjen i flere år. Han hadde eget omsmelteverk for aluminium også. Midt i blinken. Vi utviklet etterhvert et tett samarbeid med de statlige instansene slike som SFT, SINTEF, NIVA og NILU. Det ble gjort mange forsøk i samarbeid med disse opp gjennom årene. Vi ønsket heller ikke at naboer skulle plages med vond lukt eller at miljøet skulle forurenses.

I 1994 skjedde eksplosjonen i heistårnet over personsjakta. Hva skjedde? Økokrim var raskt på plass. Mange rykter begynte å gå, hva var det som smalt? Flere henvendelser til oss fra folk som ville vitne i retten på at det var oppbevart store mengder dynamitt i tårnet. Hvem vet? Økokrim hadde flere teorier om årsaken. Men de trakk ingen konklusjon. Men det gjorde folket, og det har Aksjonsgruppa også gjort, sammen med de som står bak Isola-rapporten. Heller ikke i den saken får jeg fremlagt dokumentasjon på påstandene. Kort tid etter denne eksplosjonen skjedde en annen kraftig eksplosjon på området. Da hadde noen funnet ut at det var tid for å rydde bort dynamitt som var lagret på deres område. Det ble kjørt store mengder dynamitt opp i Bergmesteren og tent på. De som kjørte bilen på vei ned ble nesten blåst av veien av lufttrykket. Bildørene for opp, og heldigvis for dem var de akkurat nedom første bakken. Dette smellet fikk også Aluscan skylden for på folkemunne.

Og da begynt Aluscan å tenke nytt. Det ble montert en lammelfortykker som skulle ta enda mer av faststoffet i vaskevannet som skulle gå i gruva. (Forutsetningen for å få driftstillatelse var at avløpsvannet skulle gå i gruva) Etterhvert fikk bedriften problemer med det magasinet avløpet gikk ned i. Daglig leder ville IKKE fylle i heissjaktene, kun i magasinene. Hva gjør man da i et desperat forsøk på å berge arbeidsplassene? 50-60 familier var avhengige av oss. Jo, det ble gjort flere analyser av avløp lamellfortykker, og det ulovlige røret ble etablert. Tanken var at så snart det ble funnet annen løsning skulle røret bort, og det skulle igjen føres inn i gruva som tillatelsen sa det skulle.

Nå er det slik at i små bedrifter med to, etterhvert tre, eiere får den enkelte mye makt. Og her oppsto det etterhvert stor uenighet mellom hovedaksjonærene. Den tredje aksjonæren med 5% var den som kunne støtte galskapen som etterhvert etablerte seg i selskapet. Daglig ledelse på Aluscan ville ha ting på plass før vi økte produksjonen, men den andre eieren ville bli stor og betydningsfull i markedet og ellers. I 2000 ble uenigheten mellom eierne så stor at vi valgte å gå. Og vi gikk på dagen. Dette ville vi ikke være en del av. Det kom nye folk inn, som kanskje ikke hadde den kunnskapen som var nødvendig for å løse utfordringene. Produksjonen ble økt og mer masse ble tatt imot, Big bags med møllestøv. Men disse ble også lovlig importert. Det bekreftet Høyesterett.

Så kom spørsmålet til oss, kan vi kjøpe dere ut av selskapet? De ønsket en av hovedaksjonærene, bremseklossen, vekk. Vi jobbet på det tidspunktet med å finne andre kjøpere, og flere seriøse aktører viste interesse. Dette skapte tydeligvis panikk blant de andre eierne. Og det de gjorde var utrolig. De kontaktet SFT og Arbeidstilsynet og diverse andre aktører og beklaget hvordan tidligere daglig leder hadde lurt dem opp i stry og skjult problemene i produksjonen. Og de smurte tjukt på. Tanken var nok at slik kunne de sikkert bli kvitt ham. Men de regnet nok ikke med å bli med i dragsuget og bli en del av det hele. Oddekalv kom på banen, kanskje ikke helt slik de ville det skulle gå, og sirkuset var i gang. I 2002 ble det tatt ut en omfattende tiltale mot begge eierne av bedriften. Avisene flommet over av beskrivelser av en hverdag vi ikke kjente igjen. Det ene tiltalepunktet etter det andre ble tilbakevist i retten. Det ble det skrevet lite om. Bygdedyret fikk fortsette å snakke om den voldsomme forurensingen på Raudsand. Og vi satt stille i båten. Dette kunne vi ikke håndtere. Vi måtte holde hodet over vann, det var en enorm belastning på alle som hørte oss til.

Så kom dommen fra Lagmannsretten som senere ble bekreftet av Høyesterett. De hadde lagt avløpsrøret ulovlig til sjø, ja til og med gjort en egen vurdering av mulig forurensing, og de hadde ikke tidlig nok utbedret bygningsmassen og fått bort de diffuse utslippene til luft. Alle andre tiltalepunktene ble det frikjennelse på.

Nå da tenkte vi, nå blir det vel slutt på usannhetene. Nå har jo retten sagt hva som var lov og hva som ikke var lov.

Men nei, vi lærte etterhvert at sannheten er kjedelig. Hverken avisene eller andre ville vite den. Forurensingen var av omtale stor, selv om det i Høyesterettsdommen står: "omfanget av utslippene i sjøen er usikker, men det er ikke bestridt at det dreier seg om betydelige mengder kobber og andre metaller. Skadevirkningene på kort og lang sikt er imidlertid usikre. Også omfanget av de ulovlige diffuse utslippene i luften er usikkert, men det syns klart at skadevirkningene her er begrenset."

Etterhvert kom produksjonen i gang igjen. Nye eiere og ny ledelse, men samme råstoffet og samme vaskeprosess. Forskjellen nå ble at bedriften lovlig fikk slippe avløpsvannet til sjø. Det var det Aluscan ble dømt for. Forstå det den som kan. Men selvfølgelig, det var de allmennpreventive hensyn som skulle synliggjøres. Vi skulle søkt først, og ja, selvfølgelig skulle vi det. Men, 60 arbeidsplasser sto på spill, vi tok sjansen.......

Vi blir også beskyldt for å ha lagret radioaktivt avfall. Bedriften hadde egne rutiner for å avdekke eventuell last som kunne være radioaktiv. Og ved et par tilfeller skjedde det. Da tok bedriften kontakt med Statens strålevern for å få råd om hva vi måtte gjøre. Og disse rådene ble selvfølgelig fulgt. Dette kommer også frem i en avisartikkel som ligger ved den såkalte ekspertrapporten fra Isola. I den artikkelen beskrives det at det var bedriftens egne rutineundersøkelser som avdekket at lasten var radioaktiv. Og det er jo grunn til å stille spørsmål ved at i perioden fra tidligere rådmann Ernst-Otto Kristiansen fikk kjennskap til at det var lagret radioaktivt materiale ved bedriften (jfr. Isolarapporten), og frem til han fikk beskjed om å gå fra rådmannsjobben av kommunestyret i 2006, gjorde han jobben sin eller var det en grov tjenesteforsømmelse? Den kunnskapen må han nødvendigvis hatt i noen år? Og hvorfor har han og alle med ham, ventet i 15 år før de sier noe?

Mona Aarseth har skrevet på Facebook at tidligere eiere drev kun med tanke på å fylle egen konto på bekostning av miljøet og fremtidige generasjoners oppvekstmiljø. Det er grove beskyldninger ho kommer med her. Ingolf Aarseth har skrevet til meg: "Har lest ditt innlegg flere ganger og kan ikke se noe annet en nedrig harselering av menneskeverd. En fare for ytingsfrihet og demokrati". Jeg har fått spørsmål om jeg sitter i glasshus. Når jeg spør om hva de mener eller om dokumentasjon på usannheter får jeg ikke svar.

Per Olav Eidsæter skriver i et innlegg på gruppen for Nasjonalt resirkuleringsanlegg for avfall på Raudsand at han forstår den frustrasjonen vår familie føler. Og vi takker for at mange forstår det. Vi har aldri forsøkt å unndra oss det som retten konkluderte med, men når vi ser alt som blir presentert, noe sant men mest usant, blir vi skremt. Hva kan folk få seg til å skrive når mektige aktører ber om det? Jeg har aldri uttalt meg for eller mot Nasjonalt resirkuleringsanlegg for farlig avfall, jeg har bare spurt enkelte aktører om annen forurensing i Sunndalsfjorden. Og det har jeg gjort fordi vi rått har blitt brukt for å skremme innbyggere og politikere. Det var ei som sa følgende: «Hadde du visst så mye som jeg vet hadde du også blitt redd». Lurer på hva hun vet som ikke andre vet?

Jeg legger også ved deler av en pressemelding fra FRP i Molde, Misund og Nesset der de bl.a. skriver:

"Samtidig som man sier nei til et slikt deponi, må det også kreves at det ryddes opp i de tidligere «dumpinger» av farlig avfall som har lagt der alt for lenge, og vet man hva som egentlig ligger der?

I 1989 begynte Aluscan med «resirkulering» av avfall i de nedlagte gruvene, de ble dømt for grovmiljøkriminalitet i 2004, det er 13 år siden. Lite har blitt gjort for å rydde i deponiet og rense opp i de miljøsyndene som fortsatt ligger der 28 år etter. Rapporten som ble lagt frem i august fra Ola Øverli og Chiara Isola fortsterker vårt standpunkt, vi tar miljøet og menneskene på alvor og sier derfor NEI til deponi på Raudsand i Molde nye kommune."

Fra 3 lokallag som snart blir 1

Margareth Hoff Berg, gruppeleder Molde FrP

Sindre Pedersen, lokallagsleder Molde FrP

Ivar Trælvik, gruppeleder Nesset FrP

Ole Emil Øyen, lokallagsleder Nesset FrP

Rolf Kristiansen, gruppeleder Midsund FrP

Disse personene må dokumentere sine uttaler, og for å si det med en gang, rapporten fra Isola er ingen dokumentasjon. Hva mener de med «dumping» og «resirkulering». At de er mot deponi er en real sak, men her kommer de med grove beskyldninger om drifta på Aluscan og dette må de svare ut. Enten her eller hos andre.

Norges Høyesterett - HR-2004-1840-A - Rt-2004-1645

26. Lagmannsretten fant på denne bakgrunnen

«at de diffuse utslipp til luft oversteg et akseptabelt nivå i forhold til virksomhetens art og de tillatelser som var gitt. Overskridelsen gjelder i hovedsak utslipp av ammoniakk, da utslipp av støv neppe representerte et problem i forhold til omgivelsene. De ulovlige utslipp er i det vesentlige knyttet til lekkasjer fra bygningskonstruksjonene, som senere ble gjenstand for utbedringer. For utslipp knyttet til lossing, utvendig transport og lagring i Bergmesteren/Z-strossa er det for lagmannsretten ikke bevist at det foreligger straffbare forhold.»

Med håp om en mer edruelig diskusjon omkring Nasjonalt resirkuleringsanlegg for farlig avfall enn det som har blitt presentert hittil.

Anne-Karin Sjøli