Jeg var blant mange tilhørere på et av Bjørnsonfestivalens arrangement på Nesset prestegard for noen dager siden. Svein Sæter hadde en samtale med den iranske forsvarsadvokaten Mohammad Mostafei som måtte rømme fra heimlandet i 2010. Bakgrunnen er hans innsats for å hjelpe spesielt unge mennesker som ble dømt etter de barbariske Sharialovene. Dette er lover som ble innført etter at sjahen ble styrtet og Khomeini ble Irans sterke mann i 1979.

Det var rystende historier vi fikk høre på prestegarden denne kvelden. Om unge jenter som ble dømt til døden ved steining for å ha gjort ting som ikke er straffbart her i landet. Om piskeslag for å ha drukket alkohol – eller andre måter å bli henrettet på etter å ha blitt dømt av en Sharia-domstol.

Noen dødsdommer klarte advokaten å få omstøtt, andre ikke.

Møtet med den internasjonalt kjente iranske advokaten gjorde et sterkt inntrykk på meg. Bruken av de barbariske straffemetodene har avtatt kraftig også i Iran, men det er nesten uvirkelig å høre at Sharia fortsatt er rettesnor i deler av for oss en fremmed verden.

«Et fritt menneske har tusen ønsker. Et ufritt menneske har bare ett,» står det å lese på bok-omslaget til boka «I skyggen av Sharia» som Mohammad Mostafei nylig har gitt ut sammen med Odd Myklebust.

I boka forteller Mostafei om sin kamp for menneskerettighetene og arbeidet han la ned for å få omstøtt dødsdommer. En kamp som til slutt førte til at han måtte rømme landet. Han jobber med menneskerettigheter også fra Norge, og har kontakt med andre iranske advokater som spør seg til råds.

Mostafei har siden han kom hit til landet bodd i Drammen sammen med familien. Han har søkt på bortimot 400 jobber siden han kom til Norge uten å få napp. Advokaten jobbet en tid i NOAS, før han bestemte seg for å starte en restaurant i Drammen. Der er det i dag 18 ansatte med innvandrerbakgrunn. De har alle opplevd den samme utfordringen som advokaten med å få innpass på arbeidsmarkedet her i landet.

Mostafeis historie minner oss om hvor viktig det er å ta vare på demokratiet. Å få leve i et fritt land er kanskje det aller viktigste. Jeg synes det er betryggende når politikerne våre takker hverandre for innsatsen når de oppsummerer en hektisk valgkamp. Det vitner om et sterkt demokrati.

Ha ei riktig god helg!