Tungt, fordi jeg vet at mange av dem som nå bor på mottaket allerede er blitt flyttet både fem og seks ganger tidligere, og nå må flyttes igjen. Men det føles også litt vemodig for meg personlig, fordi jeg har bodd på mottaket selv, og fordi jeg er en av mange som kan takke integreringsarbeidet ved Sunndal Kommune for at jeg er i arbeid og kan være med på å forme norsk integreringspolitikk som lokalpolitiker.
Men verst er det å vite at det en ønsker å legge ned, er den mest effektive integreringskommunen Norge har produsert; i Norge under ett, kommer ca 50 % av innvandrere over i arbeid eller utdanning, mens tallet for Sunndal Kommune er 88 %. Dette skyldes det som i dag er kjent som Sunndalsmodellen.
Når antall asylsøkere nå går ned, sier det seg selv at det blir behov for færre mottaksplasser, men vi vet også at det nasjonale integreringsarbeidet både må fortsette og forbedres. Jeg tilhører selv den minst integrerbare gruppen av alle innvandrere, og vet hva dette krever av ressurser. Men da er ikke løsningen å legge ned Sunndal asylsøkermottak for så å kurse andre kommuner i Sunndalsmodellen i stedet. Dette blir litt som bonden i Æsops fabler som slaktet gåsa som la gulleggene for å få mer gull.
Da er det sannsynligvis mer effektivt å la Sunndal Kommune fortsette integreringsarbeidet sitt, og fungere som referansemodell for andre kommuner. Men enda bedre ville det ha vært å la Sunndal Kommune få utvikle modellen sin videre til å ta på seg større og enda vanskeligere oppgaver.
Jeg vil derfor delta i markeringen den 8. oktober, for å vise solidaritet med beboerne på Sunndal Asylsøkermottak, og for å gi min stemme til at Sunndalsmodellen må få leve og utvikle seg videre.
Anisa Ali Aden