Deponisaken

"Fakta er imidlertid at de fremlagte dokumentene ikke representerer absolutte sannheter"

Styret i organisasjonen "Jeg velger meg et giftfritt Nesset".  Foto: Elin Høstmark

Meninger

Nå er konsekvensutredningen (KU) for et «Nasjonalt behandlingsanlegg og deponi for uorganisk farlig avfall på Raudsand», det såkalte «giftdeponiet, lagt frem og det med et ikke uventet resultat. Tiltakshaver Bergmesteren Raudsand (BMR) med partnerne Veidekke og Stena Recycling kunne fornøyd konkludere med at det nå ikke er noe i vegen for å gjennomføre sine planer på Raudsand.

Hva sier en konsekvensutredning noe om – og hva sier den ikke noe om

Fakta er imidlertid at de fremlagte dokumentene ikke representerer absolutte sannheter. De består i veldig stor grad av vekting av faremomenter ut fra forfatternes (Norconsult) ståsted og vurdering. Konsulentene representerer for så vidt renommerte og høykompetente selskaper, men de «eier» likevel ikke sannheten. Når enkelte tillater seg å påpeke at KU og Risiko- og sårbarhetsanalysen (ROS) er bestilt og betalt av tiltakshaver, er det bare et faktum. Det er slik det norske systemet er, men altså: Å få positive konklusjoner for den som har betalt for KU/ROS, og som har bidratt med mye underlagsinformasjon, og har lagt mye av premissene for utarbeidelsen, det er ingen stor overraskelse for noen. Det er heller mer bare som man kan forvente. Poenget er: Andre fageksperter ville kunne komme til andre vektinger og vurderinger, og således andre konklusjoner.

Det er selvsagt viktig å merke seg hva en KU beskriver og konkluderer, men innholdet er begrenset til hva effekten blir på samfunn og miljø dersom anlegget prosjekteres, bygges og drives slik som forutsatt. MEN: Det som er like viktig, er å være klar over hva en KU ikke sier noe om. Den vurderer f.eks. ikke sannsynlig-heten av at prosjektet blir gjennomført som beskrevet eller driftsoperatørens gjennomføringsevne mht kompetanse, erfaringer, tidsplan og økonomi m.m. Den sier svært lite om kostnads- og risikobildet knyttet til lang sjøtransport over til dels utsatte havstykker. Hovedmengden av avfallet kommer fra områder rundt Oslofjorden og evt. utenlands. Omdømmemessige forhold er overhode ikke berørt. Ei heller Tingvollfjordens tunge forurensningshistorie og fortsatt manglende «friskmelding». Det siste er et forhold som i seg seg selv bør være nok til å stoppe opp.

Alle de nevnte forhold har like stor – om ikke større – vekt som de temaer en KU belyser. Faktaunderlag i disse spørsmål må også fremskaffes og tas med i det samlede beslutningsunderlaget for prosjektet. Informasjonen her må hentes fra andre kilder enn BMR. Dette et komplekst prosjekt, tiden er knapp og risikoen betydelig!

Når BMR skal selge inn argumentet om at KU har bred faglig støtte, gjør man seg bruk av retoriske virkemidler. Det hevdes at de faginstanser som har uttalt seg om enkeltproblemstillinger, har stilt seg bak hele utredningen. Det er ikke korrekt. I den grad disse har uttalt seg positivt, gjelder det enkeltspørsmål. Det er Norconsult og BMR som står bak KU som sådan.

En omfattende og krevende sak for Nessets folkevalgte.

Den videre saksgangen er at Nesset kommune skal behandle KU og deretter gjøre vedtak om det skal utarbeides en reguleringsplan eller om man ikke går inn for det. Med andre ord: Mye - for ikke å si alt – ligger nå i Nesset kommunestyre sine hender. Det er en omfattende og krevende sak de skal sette seg inn i og ta stilling til.

Man kommer dog ikke utenom følgende faktum: BMR og Veidekke har, bare gjennom sin eierhistorikk på Raudsand, store økonomiske interesser i dette og de har allerede investert betydelige beløp. Det er derfor selvsagt at de setter inn store ressurser både i form av folk og penger, for å nå sine mål.

De som har motforestillinger og er mer skeptiske til et så risikofylt prosjekt, råder ikke over de samme ressurser, men skal likevel bli hensyntatt av beslutningstagerne. Motargumentene må stilles opp og tas med i betraktning for å kunne gjøre en objektiv vurdering. Det er den enkelte representant i Nesset kommunestyre sitt ansvar at saksbehandlingen får nødvendig bredde og dybde faglig sett, og blir gjennomført innenfor forsvarlige rammer.

De folkevalgte i Nesset er ombud for alle kommunenes innbyggere og næringsdrivende. Om man skal ta dette perspektivet innover seg i full bredde vil det ofte kreve mot – det krever alltid integritet.


Øvrige næringsinteresser i Nesset og forholdet til nabokommunene

Det er trist å registrere hvor liten interesse Bergmesteren og Veidekke har for andre næringer som opererer i deres nærhet, og som i betydelig grad vil bli negativt påvirket om giftdeponiet på Raudsand blir etablert. Her er det nok å vise til høringsuttalelsene som ble sendt inn til Miljødirektoratet i vår i «deponi 2 saken». Det var om lag 50 uttalelser mot det omsøkte prosjektet, og disse uttalelsene kom fra til dels svært vektig hold som offentlige organer, fylkeskommune og kommuner. Vi kan bare håpe at de folkevalgte i Nesset tar slike forhold på alvor når de skal ta sin beslutning i denne saken. Man er ikke alene i verden!

Arbeidsplasser

Vi skjønner at Nesset kommune blir oppglødd over tanken på 50 nye arbeidsplasser når giftdeponiet kommer i drift. Fra BMR har det sågar versert luftigere lovnader der tall på over 100 også har vært nevnt i ulike fora. Men, spørsmålet om arbeidsplasser må uansett vurderes ut fra et nettoregnskap, dvs. hva får man – hva mister man? Flere bedrifter innen reiseliv og matproduksjon har uttalt at med et giftdeponi som nabo, vil resultatet bli nedleggelser og tap av arbeidsplasser. Spørsmålet blir da: Hvilke arbeidsplasser vil vi egentlig ha? Hvilke arbeidsplasser er ønskelige og fremtidsrettede?


Ingen arbeidsplasser kan etableres utelukkende for arbeidsplassens skyld. Det må gjøre inntrykk når fremtredende samfunnsbyggere står frem og uttrykker stor bekymring for fremtidig næringsdrift og bosetting. Konsekvensene av de beslutninger vi tar i dag, overleverer vi til våre barn og barnebarn å leve med. gjøre

Føre-var-prinsippet

Faremomentene er så mange og så betydelige i dette prosjektet. Hvorfor er vi villige til å ta en så enorm risiko, ikke bare på vegne av vår tid, men også på vegne av kommende generasjoner? Og det i en sak der vi faktisk har et valg? I miljøsaker spesielt, er det godt innarbeidet i norsk forvaltning at «føre-var» prinsippet skal gjelde. Hvorfor kan det virke som det er greit å overse dette viktige prinsippet nå?


Molde, 20. desember 2017

Organisasjonen «Jeg velger meg et giftfritt Nesset»

Kristin Sørheim Stig O. Jacobsen

styreleder styrets nestleder