Jeg har holdt meg frisk i hele vinter, og siden vi nå nærmer oss slutten av mars følte jeg meg ganske trygg på at dette ble en vinter helt uten forkjølelse. Nå var det bare vårsol, snøsmelting og utevær å se frem til trodde jeg.

Når jeg først blir forkjølt er det ikke uvanlig for min del at det går over til enten bihulebetennelse, bronkitt eller ørebetennelse, - så jeg har i grunnen vært strålende fornøyd med immunforsvaret mitt i vinter.

På fredag snudde alt dette, jeg følte meg litt småpjusk, så jeg dro hjem fra atelieret litt tidligere enn normalt. Jeg kom hjem, fyrte opp i ovnen, pakket meg inn i ullklær, la meg under et pledd, men fikk liksom aldri varmen i meg. På en av mine mange runder for å legge i ovnen sjekket jeg til slutt gradestokken, – den viste 28c, – og der lå jeg innpakket i ull og frøs som bare det.

Det var nok bare å innse det, – kroppen min straffet meg for å ha jobbet alt for mye. Etter noen uker med minimalt med søvn og høyt stressnivå var det bare å innse at dette kom til å bli en veldig rolig helg.

Frøyapus elsker vanligvis syke mennesker, de ligger jo i ro og fungerer dermed som den perfekte katteseng. For henne er slikt ren lykke og hun benytter anledningen til å strekke seg ut så lang hun er oppå meg mesteparten av tiden. Hun kan ligge slik i timesvis, med hodet sitt helt oppunder haka mi mens hun maler høylytt. Men når menneske-madrassen nyser slike eksplosive nys som jeg har gjort de siste dagene ødelegger jo det alt av fred og ro for en stakkars pusefrøken. Hver gang jeg nyser blir katten regelrett slengt i været!

Mine forsøk på å lokke henne tilbake for å få litt kos og sympati ender bare i en katt som sender meg fornærmede blikk og heller velger å krølle seg sammen i en stol.

Jeg er fryktelig dårlig på å være syk, og har en tendens til å jobbe uansett. Jeg mistenker at jeg kan være noe arvelig belastet, så her skylder jeg på opphavet. En ting er å stå på atelieret og prøve å være kreativ og skapende, da går det i grunnen kun ut over meg selv. I går slepte jeg meg dog av gårde på undervisning med kunstelever, - noe som resulterte i at mange av dem spurte meg hvorfor jeg i det hele tatt var der i stedet for hjemme i senga mi.

I tillegg fikk jeg høre gjentatte ganger at jeg så ganske forferdelig ut. Med pottetette bihuler, som førte til dotter i ørene, slik at jeg slet med å høre noe, røde opphovnede øyne som det rant fra, konstant nysing og en rød snørrete nese, noenlunde konstant snyting og minmalt med stemme ser jeg egentlig poenget nå i ettertid. Jeg skal vurdere å lære av dette til neste gang.

Mine kjære foreldre har alltid vært glad i kjerringråd, - så opp gjennom oppveksten har jeg prøvd mange forskjellige interessante kurer for diverse sykdommer. Jeg husker godt den gangen jeg måtte svelge noen spiseskjeer hele pepperkorn mot hoste for eksempel. Pappa mener kamferdråper kan kurere nesten alt, jeg synes det både lukter og smaker litt for heftig, og vil helst slippe. Den andre tingen det sverges til der i huset er tran, det kurerer i hvert fall alt hevdes det. Etter en barndom med inntak av en stor skje tran hver morgen er jeg nå lykkelig over å være gammel nok til å bestemme selv. Jeg er villig til å prøve det meste, grensen går nok ved tran.

Nattesøvnen min har vært dårlig de siste nettene som følge av de hersens bihulene, til tross for at jeg har stablet meg opp med 3 puter for å få hodet høyere opp. Ved siden av senga mi er det et mini-Mount Everest av brukte papirlommetørkler

Dette går ikke lengre, så nå har jeg gått alvorlig til verks, i går tømte jeg innpå noen kopper med nypresset sitron, blandet med revet ingefær, honning og kokende vann.

Jeg har hakket hvitløk og chili, og strødd dette oppå all maten jeg har spist, sammen med nykvernet pepper, – i håp om å åpne nesen litt.

Jeg har smurt Tigerbalsam under nesen, og tatt c-vitamin til den store gullmedaljen.

Jeg har skylt nesen ved hjelp av saltvann i neseskyllehorn. Og nå står det en kasserolle på kjøkkenet og trekker med min spesielle egenkomponerte bihulesuppe.

Denne suppen min har et mål, - å åpne opp bihulene, smaken kommer i andre rekke kan vi si. Den består i hovedsak av hvitløk, løk, pepperrot, chilipepper, ingefær og det jeg har av urter - det varmer opp kroppen og den åpner som oftest bihulene en stund om ikke annet.

Muligens like greit at smakssansen ikke er helt på topp når man er så sylte forkjølt!

Noe av dette må da virke, for jeg har bare ikke tålmodighet til å holde meg i ro så alt for lenge!

ukas blogg

Inga Dalsegg

er spaltist i Driva