Den siste uka har det handlet om Mannen i alle kanaler her i landet. Eller seigmannen som den visstnok er blitt omdøpt etter å ha holdt gjenstridig igjen. Fjellpartiet i Rauma var rett og slett ikke så klart for å rase som det geologene med stor sannsynlighet fastslo tirsdag kveld.
Sjefgeolog Lars Blikra innrømmet onsdag at han hadde vært vel bastant i sine antakelser om når raset skulle komme. Jeg må innrømme at jeg var blant dem som var spent på om det virkelig er slik at geologene nærmest kan fastslå tidspunktet for et så stort ras innenfor et tidsperspektiv på få timer. Nå gjorde de ikke det, denne gangen. Jeg mener uansett det er all grunn til å rose både Blikra, politiet og kommunen med ordføreren i spissen for det som synes å være et profesjonelt gjennomført opplegg i en vanskelig tid for de evakuerte og andre impliserte.
Det var medieoppstyret rundt Mannen som fikk meg til å tenke på det som blir omtalt som Nord-Europas største fjellskred. Da Tjellafonna raste i februar i 1756, tok den med seg et sted mellom 12 og 15 millioner kubikkmeter stein ut i Langfjorden i Nesset. Til sammenlikning ventes det å rase 120.000 kubikkmeter fra Mannen.
32 personer mistet livet som en følge av de enorme flodbølgene som slo inn over land. Ødeleggelsene var enorme på hus og landskap. Medieoppstyret den gangen begrenset seg stort sett til nedtegnelser kapellan Christian Morsing gjorde seks år etter raset. I ettertid har det oppstått mange historier rundt det som skjedde.
Det spesielle for meg er at jeg vokste opp på garden som er nærmeste nabo til rasstedet. Som unger syntes vi det var spennende å oppsøke rasstedet. I vegkanten sto det helt fram til for noen tiår siden en kjempestor stein som vi av og til klatret på.
Som voksen stopper jeg ofte ved utgangspunktet for raset. Det ligger nemlig i jaktterrenget jeg liker å ferdes i. Det blir trolig en tur også i helga. Les saka om Tjellafonna og mange andre gode saker i dagens avis.
Ha ei riktig god helg!