Oppdrett av laks nærmer seg et veiskille. Vi mener at fremtidens oppdrett vil skje i lukkede anlegg i en betydelig lengre fase av produksjonen, etterfulgt av redusert tid i åpne anlegg.

Strategien kan bidra til å løse næringens utfordringer og samtidig utnytte Norges naturgitte fortrinn for lakseproduksjon.

Den åpne oppdrettsmerden er en viktig årsak til Norges suksess i lakseoppdrett. Men regjeringens mål om 5 millioner tonn laks i år 2050 og Stortingets visjon om Norge som «Verdens fremste sjømatnasjon», utfordres av lakselus, rømming, høy fiskedødelighet og fôrressurser. I dag lages smolt i lukkede anlegg på land, på ca. 9-10 måneder; fisken settes så ut i sjø og slaktes etter nye 16 måneder i åpne nøter. Fremtiden kan være å forlenge fasen i lukkede anlegg til ca. 18 måneder, etterfulgt av halvert tid i åpne anlegg (8 måneder) frem til slakt. Det vil gi kraftig reduksjon i spredning av lakselus, rømming og fiskedødelighet. Men det er ikke gjort over natten og vil kreve stor innsats fra oppdrettere, teknologileverandører og forskere.

I lukkede anlegg er oppdrettsfiskens miljø adskilt fra omgivelsene utenfor av en tett barriere. Lukkede anlegg kan være landbaserte hvor vannet resirkuleres, eller lukkede flytende anlegg i sjø som er enorme fiskekar som pumper opp lusefritt vann fra dypet. Disse anleggene er prototyper og ennå ikke hyllevare for bruk i lakseoppdrett.

Bedre kontroll. I åpne anlegg virker notveggen både som vanninnløp og -utløp, og fisken er prisgitt miljøet i havet rundt. Lukkede anlegg derimot, gir unik kontroll med hva som kommer inn i anlegget og med hva som slippes ut. Lakselus filtreres bort, slam samles opp og utnyttes, og teknologien er et betydelig rømmingshinder. En sterk kontroll vil også gi forsprang når nye utfordringer må løses, som vist i pilotstudier hvor lukkede anlegg ga svært høy overlevelse. 99% av laksen overlevde til den nådde 1 kg. Overlevelse hos laks i åpne merder er klart lavere, 84% i snitt.

På fiskens premisser. Noen debattanter mener at hele den stående biomassen av laks, ca. 650 000 tonn, må inn i lukkede anlegg, og da helst i går. En slik voldsom omlegging nå er ikke realistisk med tanke på fiskens velferd, siden det er et stort FoU-behov i lukkede anlegg. Kombinasjon av lukket og åpen teknologi for laks, vil være mer forsvarlig i et tidsperspektiv på 5-10 år, og kan vise seg tilstrekkelig til å løse dagens hovedutfordringer:

Mindre spredning av lakselus. Hvis lukkede anlegg brukes helt til 18 måneder (ca. 1 kg, såkalt postsmolt), og så kombineres med halvert tid i åpne anlegg til slakt, vil dette gi en betydelig reduksjon i spredningen av lakselus. Ganske enkelt fordi oppdrettslaksen da vil være skjermet fra lusa i betydelig lengre tid enn den er nå. Hva som er ideell fiskestørrelse for overføring fra lukkede anlegg til åpne nøter må forskes på og være behovsprøvd ut i fra måling av miljøindikatorer langs kysten. Driftsformen kan bli et nyttig verktøy for styring av lus-, sykdom- og rømmingssituasjon, ved raskt å endre tiden fisken holdes i Iukkede anlegg.

Norges naturgitte fortrinn kan fremdeles utnyttes. En annen viktig årsak til Norges suksess som lakseprodusent er tilgangen på rent vann, areal og god vanntemperatur. Det hevdes at om lukkede anlegg utvikles for laks vil det føre til at produksjonen flyttes til utlandet. Lukket kombinert med åpen merdteknologi i siste fase av produksjonen gir derimot Norge muligheten til fremdeles å utnytte de naturgitte fortrinn.

Forskning og innovasjon. For å utløse potensialet til lukkede anlegg er det behov for innovasjoner i teknologi, kunnskap om laksens krav i lukkede anlegg, og om hvordan sykdom unngås eller håndteres. Et sterkt tverrfaglig forskningsmiljø i tett samarbeid med næringen er derfor nødvendig. Innovasjoner i lukkede anlegg kan bidra til at Norge i år 2050 produserer 5 millioner tonn laks uten betydelige negative ringvirkninger og at vi kan kalle oss «Verdens fremste sjømatnasjon».

Bendik Fyhn Terjesen, seniorforsker, Nofima

Sigurd Olav Handeland, seniorforsker, UNI Research

ID:

793725