Jeg er vant til å jobbe med nakne mennesker, i tillegg har jeg erfaring med kunder som går amok, besvimer, gråter, brøler og spyr...

Jeg har alltid visst at jeg ville bli kunstner, for min del har det aldri vært noen tvil om yrkesvalget mitt. Jeg må bare innrømme at jeg synes det er litt rart at mange ikke vet hva de ønsker å jobbe med.

Men som mange andre i mitt yrke har jeg hatt noen deltidsjobber for å ha litt fast inntekt i tillegg til salg av kunst som tross alt er mer uforutsigbart.

Jeg har egentlig aldri tenkt over at CV-en min inneholder noen uvanlige yrker før jeg hadde en diskusjon med en venn av meg. Jeg kommenterte at han har da virkelig studert veldig mye rart, og fant ikke helt sammenhengen i alle de forskjellige studievalgene hans. Da fikk jeg raskt en kommentar om mine varierte jobber tilbake...

James Bond hadde vel «A license to kill», mens jeg for min del er «Licenced to game» siden jeg er innehaver av «A British Gaming License». Det betyr at jeg er fullt utdannet og sertifisert croupier til å jobbe på casino i Storbritannia.

Som croupier må man bruke uniform, uniformen er en elegant gallakjole for kvinnene og dress for mennene. Det stilles høye krav til nystrøkne klær, kvinnene skal ha pent oppsatt hår og lakkerte negler hver dag. Det er også regler for bruk av smykker og alt slikt. Kommer man på jobb uten neglelakk blir man sendt hjem og får en advarsel.

En vanlig arbeidsdag på casinoet bestod for min del av å være croupier på rullett og på kort, som Blackjack og Poker. Det å spinne ruletthjulet i riktig tempo og å knipse kulen avgårde i den perfekte farten er ikke lett. I tillegg må dette gjøres like bra med venstre hånd som med høyre, noe som krever mye øvelse. Jeg var ikke den eneste som slet med det i begynnelsen, kundene er vant til at nyutdannete croupierer ofte skyter rulettkulen ut av hjulet slik at den rikosjetterer fra vegger og folk. En rulettkule er hard, veldig hard. En av mine kolleger var så uheldig at kulen knuste brillene til en kunde... Slik sett er det mye tryggere når man deler ut kort, der kan man ikke skade kundene i hvert fall, men naturligvis er det strenge og nøyaktige regler for hvordan kortene skal stokkes. I tillegg må man passe på at kundene ikke tar på kortene

Det er naturligvis regler for alt mulig for å unngå svindel på et casino. En ansatt kan ikke klø seg noe sted, snyte seg, stryke vekk hår fra ansiktet, plukke opp noe fra gulvet eller forlate sitt bord uten å ha først gjort noen spesielle håndbevegelser og vist sine tomme håndflater til et av de mange kameraene som er rundt omkring. Ellers så blir man vant til vanskelige kunder som skjeller deg ut eller får regelrette raserianfall og går amok når de taper for mye, forteller deg om hvordan de har gamblet bort bil, hus, kone og barn, og så har man kjenningene som alltid prøver å jukse naturligvis.

I løpet av tiden min på casino lærte jeg en god del kraftuttrykk på kantonesisk og urdu.

Etter at jeg jobbet på casinoet gikk jeg over til en litt annen bransje, da begynte jeg å jobbe i en piercing- og tatoveringsbutikk. Der kan man også oppleve spesielle kunder, men på en annen måte. Alt fra de unge jentene som betaler for å få piercing i navlen og så bryter sammen straks de ser nålen, – slik at jeg måtte sitte og holde de i hånden, roe de ned, og trøste de når de begynte å gråte. Til de som sa at de hadde det bra, reiste seg opp for å få ut etter en piercing eller tatovering, - for så å besvime og gå i bakken rett foran meg. Etter hvert blir man naturligvis vant til å se symptomene, så man nekter de som er lett grønne i ansiktet å gå ut med en gang! Og så er det kundene som ikke takler smerte i det hele tatt, og ikke greier å ligge i ro mens de blir tatovert, - slik at vi kunne være opp til to personer som fysisk holder de nede på benken og i ro slik at tatovøren fikk gjort ferdig jobben sin, fordi kunden ikke vil gå ut med en halvferdig tatovering, slike kunder banner mye og roper en del.

Vi hadde noen italienske kunder som var i en klasse for seg selv, hver gang disse booket seg inn for en tatovering måtte jeg alltid sette av minst dobbelt så lang tid som vanlig. Dette var en gjeng fra en italiensk restaurant rundt hjørnet, og de fleste av dem ville ha store katolske tatoveringer, men de eide bare ikke smerteterskel. Rutinen var at vi begynte, og hvert kvarter ba de om røykepause, i tillegg lærte vi mange italienske gloser av å høre på mens de ble tatovert... Etter røykepausen var det å begynne på igjen, i noen minutter til, og slik gikk da dagene!

Resultatet var alltid det samme, en stolt kunde som stilte seg opp uten skjorte foran alle speilene i butikken og poserte rundt mens han snakket gebrokkent engelsk (se for dere talemåten til de to kokkene fra Lady og Landstrykeren filmen) og skrøt av hvor modig og tøff han hadde vært, mens vi som jobbet der strevde med å ikke bryte ut i latter før vedkommende kom ut døra!

Som kunstner har jeg også opplevd mye forskjellig, både i forhold til aktmodeller og kunder som ønsker merkelige bestillingsverk, – men det får bli en annen blogg!