Litj-Harry›n betyr mer enn jeg hadde ant.

Det har vært en underlig uke for meg. Da jeg onsdag morgen satte meg fore å finne ut hva rånerne mente om den nye plana for området rundt Litj-Harry›n, ante jeg lite om hva som skulle utfolde seg rundt meg de neste tjuefire timene...

Å være frilansjournalist er gøy. Jeg er så heldig å ha en redaktør og en vaktsjef som respekterer hva jeg føler meg kompetent til å dekke og i stor grad lar meg være med å bestemme hva jeg dekker, og stort sett holder jeg meg til kulturlivet eller arrangementsdekning. Der føler jeg at jeg er på trygg grunn. Nyhetsstoff har jeg enorm respekt for, og derfor tar jeg det ikke ofte på meg. Men en feature om hva rånemijøet mener om de nye planene for Litj-Harry›n, det mente jeg at jeg skulle fikse... «Hvis jeg bare finner noen som vil stille opp og kommentere det, da» tenkte jeg. Kanskje naivt.

For å være på den sikre siden (som lokaljournalist har man jo mer enn en gang funnet ut at det er vanskelig å få folk til å kommentere noe på trykk) gjorde jeg to intervjuavtaler på Litj-Harry›n den dagen. Allerede det første intervjuet sikret meg nok stoff til å fylle mine to tilmålte sider. Likevel kastet jeg meg i bilen like før klokka ni onsdag kveld, for å se om de som dukket opp da kanskje hadde noe mer å si...

Ok, jeg skal innrømme at jeg allerede da varlitt overveldet over engasjementet. Rånerne hadde jo opprettet egen facebookgruppe og underskriftskampanje og greier. Likevel... jeg vet ikke om jeg kan beskrive den følelsen jeg kjente da jeg svingte inn på Litj-harry›n og så alle bilene, alle menneskene. Det var helt utrolig. Det var stort, og overraskende, sterkt og gjorde meg vedig, veldig ydmyk. For der var altså en prosent av kommunens innbyggere møtt opp, på impuls, med et par timers varsel, for å vise at de ikke vil miste møtestedet sitt. Og ingen reserverte seg for å snakke med journalisten eller vegret seg for å komme på trykk.

I dagene denne saken har rullet, har jeg fått så mange meldinger, sms›er og kommentarer på butikken at jeg er helt overveldet. Engasjementet rundt den lille asfaltplassen ved fjorden, er enormt! Og det er ikke bare unge rånere som setter pris på å svinge innom Litj-Harry›n for å se litt på sjøen eller båtene som kommer og går, det er noe vi alle gjør i ny og ne, eller kanskje hver dag.

Nå ser det ut til at Litj-Harry›n blir berget. At det finnes muligheter til å både oppgradere området visuelt OG beholde rånernes tilholdssted. Et sted der de fritt kan burne, demonstrere stereoen sin eller bare møtes, uten at det sjenerer noen. Og helt ærlig føler jeg meg oppriktig glad for det, og litt stolt. For hor ofte kommer det SLIKT engasjement ut av en sak man skriver som skarve lokalavis-frilanser?!?

Jeg regner med at jeg aldri vil ha 3000 sidevisninger på en sak jeg skriver for nettavisa til Driva igjen, men ingen skal få ta ifra meg den erfaringen det har vært. Og selv om det kanskje ikke er verdt mye i historisk sammenheng, skal barna mine jammen få høre om «den gangen mutter›n var med å redde litj-Harry›n, så dere skulle få råne der mora og besteforeldrene, og oldefaren deres, har rånet før dere...» .... sikkert til de himler med øynene av meg.

ukas blogg

Eva Gikling