Rindalingen Unni Irmelin Kvam er en allsidig dame. Hun er utdannet historiker med et todelt hovedfag om norsk lokalhistorie og politisk retorikk under Gulfkrigen, og driver også med mikrobrygging av øl.

– Jeg flyttet fra Rindal til Kristiansund da jeg var 15 år og gikk på musikklinja. Så reiste jeg til Trondheim for å studere historie, og var seinere innom både Oslo og Midtøsten (Damaskus og Kairo) for å ta hovedfag. Så returnerte jeg til Oslo der jeg har bodd siden 1995, forteller 41-åringen.

Og nå har hun altså skrevet bok; «Min bunad – Rindalsvarianten av Nordmørsbunad», der hun skriver om sin egen Rindalsbunad. Enkelt forklart handler boka om hvordan en bunad kan bli til, der hun bruker Rindalsbunaden som utgangspunkt og unnskyldning for små lokalhistoriske dypdykk.

Ville vite mer

Nordmørsbunaden ble kåret til Norges vakreste bunad i 2015, og Rindalsbunaden, som er en variant av Nordmørsbunaden, er en av 39 rekonstruerte bunader i Norge. Bokprosjektet startet da Unni Irmelin sjøl byttet ut Nordmørsbunaden med Rindalsvarianten av Nordmøre kvinnebunad.

– Det startet egentlig med at jeg fant veldig lite bilder av Rindalsbunaden da jeg skulle skaffe meg en sjøl. Så tenkte jeg videre at denne fine bunaden må vises fram bedre, og at det kunne vært artig å vite mer om de ulike delene, som for eksempel om bunadssølvet, linet som brukes i skjorta, og så videre. Litt om de ulike profesjonene og historien omkring dette, jeg ville rett og slett vite mer. Boka er et resultat av dette, forteller hun.

Viser ulike håndverk

Håndverkenes utvikling og endring på midten av 1800-tallet er derfor gjennomgangstema, sammen med fortellingen om museumsmannen Hans Dedekam, som i 1911 samlet inn tekstiler fra bygdene på Nordmøre.

Boka viser hvordan ulike håndverk, som lindyrking, hvitsøm, farging og sølvsmedkunst, var viktige for nordmenn tidlig på 1800-tallet. Håndverk som har blitt overlevert og ivaretatt gjennom generasjoner.

– Fortidas håndverkere, syersker og sølvsmeder har sammen med nåtidas tradisjonsbærere skapt den identitetsmarkøren bunad er i dag, sier forfatteren, og minner samtidig om at det i dag ikke lenger er så vanlig å kunne et håndverk.

– Nå er det mer vanlig å få en iphone til konfirmasjonen enn en rokk. Det vi lærer av fagene forming og håndverk er akkurat nok til å følge de siste interiørtrendene, men ikke nok til å nødvendigvis sy bunaden sjøl eller drive med intrikat hvitsøm. Hva skjer med utviklingen av håndverkene som er knyttet til bunaden? Vi må være villig til å betale for kvalitet, mener hun.

Identitetsmarkør og statussymbol

I 1976 startet kvinnene i bygda det møysommelige arbeidet med å rekonstruere en bunad for Rindal.

– De sju pionérkvinnene i bunadsnemnda i Rindal fortjener både applaus og trampeklapp for sitt formidable arbeid med å utforme Rindalsbunaden i åra fra 1976 til 1985. Dette var Gurli Landsem, Ragnhild Stavne Bolme, Solveig Søyseth, Marit Ranheim, Anne Skjølsvold, Oddlaug Haugen og Marit Grønli, forteller Kvam. I 1986 fikk Rindal Bunadsnemnd også Rindal kommunes kulturpris for dette arbeidet.

Boka er også en fortelling om nåtida, om bunaden som identitetsmarkør og bunadens posisjon i Norge i dag, der røtter, tradisjon, penger og status, er stikkord. Bunad har vært både politisk plagg, nasjonaluniform og nasjonalsymbol, og for Kvam er det også interessant å ta for seg hva bunad er i dag.

– Bunad er identitetsmarkør og statussymbol. Bunad er knyttet til overgangsritualene fra ung til voksen. En bunad er en dialekt som man ikler seg, samtidig som den forteller noe om sosial og kulturell kapital, samt litt om økonomisk kapital. Bunaden er med å forsterke identiteten vår, den forteller noe om den vi er og den vi utgir oss for å være, sier hun. Hun nevner et eksempel.

– Jeg driver et mikrobryggeri og legger derfor ut en del bilder fra dette på Facebook. Resultatet er et Facebook/algoritmene oppfatter at jeg er en mann, sånn at jeg mottar mye reklame for menn. Når jeg så legger ut mye bunadsbilder forandrer algoritmene seg, og kanskje folks oppfatning av hvem jeg er, forteller hun.

Utgangspunkt for dialog

Hele bunadshistorien startet med at bunaden var et nasjonalsymbol, et symbol på at man var norsk.

– Fram til frigjøringen i 1905 var bunad viktig for norsk identitet. Deretter begynte man etter hvert å jobbe med regionale bunader, da hadde folk lyst til å fortelle mer med bunaden sin enn at de bare var norske, forklarer Kvam, som ellers presiserer et hun ikke er noen bunadshistoriker.

Rindalsbunaden er preget av Rindals plassering mellom Nordmøre og Trøndelag og håndverket i bunaden viser slektskap mot både Trøndelag og Nordmøre.

– Slik sett er Rindalsbunaden kanskje et godt symbol på at kompleks identitet, gjerne knyttet til kommunesammenslåinger og tilknytning, er noe rindalingene har levd med både før og nå.

Kvam bruker altså bunad som unnskyldning og utgangspunkt til å snakke om håndverk og historie som i dag har gått tapt, men som likevel er videreført gjennom bunad.

– Det er bare noen få som kan veldig mye om bunad, mens veldig mange kan fryktelig lite om bunad. Det er et dårlig utgangspunkt for dialog, så boka er et forsøk på fortelle hvordan en bunad blir til – og slik gjøre det lettere å snakke sammen. Boka kan også leses som en analogi til hvordan andre bunader i Norge har blitt til, og handler derfor ikke bare om Rindalsbunaden. Den handler om min bunad, men også om din bunad sier hun.

Lanseres i juli

Siden dette er et «smalt» tema har ikke forfatteren forsøkt å finne noen forlag som kan gi ut boka, men bestemte seg for å gi den ut på eget forlag.

– Det ligger ikke penger i dette, er jeg heldig så går det kanskje i null. Jeg har fått litt støtte til trykkeriutgifter fra Rindal Sparebank og Rindal kommune, og resten har jeg lagt i sjøl. Men for å si det slik, så er det mange jeg skylder en vennetjeneste etter arbeidet med denne boka. forteller hun.

Boka er nå under trykking og lanseres den 7. juli. Under Bøgdakvelden den 1. juli skal forfatteren «bokbades», og boka blir blant annet i salg dagene etter lanseringen, både på Coop i Rindal og på torgdagen.

– Dette er en annerledes bunadsbok. Det er ikke et oppslagsverk, men mye mer en «teppe og te-bok» som man krabber opp i godstolen med. Men man vet mye mer om bunaden sin når boka er ferdiglest, hvor de ulike delene kommer fra og hvordan de er laget. Det synes jeg er både nødvendig viktig at folk vet, fastslår hun.

Opplaget er ikke veldig stort, så dette blir eksklusiv vare. Her er det med andre ord «førstemann til mølla-prinsippet» som gjelder.