De ble bare verre og verre, magesmertene. Til slutt greide han ikke engang å gå over stuegolvet. Remi kontaktet ambulanse, som kjørte ham til legevakta. Derfra bar det i drosje til sjukehuset i Molde. Han fryktet at det var lungebetennelsen han hadde slitt med for en stund siden, som var tilbake. Det ble tatt flere prøver. Etter hvert kom legen med resultatet. Hun ryddet rommet for folk; bare hun og Remi ble igjen. Det var en dårlig nyhet hun hadde å komme med. Nei, det var ikke lungebetennelse. Ikke halsbetennelse heller. Men trolig kreft. Blodkreft. Akutt lymfatisk leukemi.

Remi beskriver i bloggen sin at han måtte ha noen sekund til å fordøye meldingen. Så gikk han rett i kjelleren.

– Det føltes som om jeg fikk et slags vakuum i hele kroppen. Jeg satt igjen som et tomt skall. Hun kunne like godt slått meg i hodet med ei slegge, det hadde hatt samme effekt.

Remi får summet seg litt. Ringer mammaen sin. Sønnen sin. Sjefen sin.

– Så skjer ting i et vanvittig tempo.

Før det har gått en time er Remi oppe på sengepost. Det er allerede bestemt at han skal til St. Olavs Hospital i Trondheim. Morgenen etter, fredag 29. april, er han ombord i ambulanseflyet til Værnes, der ambulanse venter for å kjøre ham videre til sjukehuset. Flere prøver følger. Og han får svar. Det er ingen tvil lenger; det er kreft. Remi har aldri hørt om akutt lymfatisk leukemi (ALL) før. Han spør; leger og sjukepleiere. Kreftforeningen. Han får vite at det er en svært alvorlig diagnose han har fått. Ubehandlet er sjukdommen dødelig i løpet av få måneder. Fire måneder, kanskje, anslår han. Men heldigvis er utsiktene til å bli frisk gode med riktig behandling.

Den påfølgende helga blir det forberedelser til cellegiftbehandlingen, som skal starte allerede mandagen etter. Det er viktig å komme raskt i gang med behandlinga. Lørdag får han flere oppløftende meldinger. Blant annet har legene kommet fram til at han har en type leukemi som lettere kan behandles. Lettere, ja. Men det tar lang tid. To år antydes.

Remi oppdaterer bloggen jevnlig. Skriver opplevelsene ut av kroppen. Det gjør godt å kvitte seg med tunge tanker og grums. Han oppfordrer andre til å virkelig tenke over hvor for livet kan snu.

«Jeg var nok som mange andre, og tenkte at «det skjer bare andre, ikke meg». Og her sitter jeg!», skriver han. På rom 6215 i sjette etasje ved gastrosenteret ved St. Olavs Hospital.

– Kreft er noe som kan ramme alle. Helt vilkårlig, sier Remi.

Han forteller at han har en sterk vilje. Er nok litt sta. Det kan komme godt med nå.

– Kampviljen eksploderte tre minutt etter at jeg fikk beskjeden fra legen. Jeg bestemte meg der og da; Ikke pokker om jeg skal gi opp! Dette skal gå min veg.

Og det går riktig veg med Remi. Det har nå gått en liten måned siden han fikk sjokkbeskjeden.

17. mai. Nasjonaldagen feires i hele landet. På St. Olavs Hospital sitter Remi og gleder seg over fellesskapet med de andre på avdelingen. Andre som også får behandling for samme kreftform. De er omtrent på samme alder, men på forskjellige stadier i behandlinga. De har mye felles, mye å snakke om. Støtter hverandre. «Kunder», kaller de seg med litt glimt i øyet. Ikke «pasienter». Akkurat denne dagen snakker de lite om sjukdommen, kreften. Det gjør godt.

Ny beinmargsprøve og cellegift rett i ryggen venter dagen etter. Remi gruer seg. Forrige runde med beinmargsprøve var alt annet enn behagelig. Han skriver på bloggen at han våkner klokka sju om morgenen. Anspent. Dirrer som et aspeløv i full storm. På sju-åtte minutt er det over. Det går litt bedre enn forrige gang. Når legen kommer og henter ham en stund seinere; for å ta ham med inn på enerom igjen, greier ikke Remi å vente. «Gode eller dårlige nyheter?», spør han, i hælene på legen bortover korridoren. Legen svarer med å snu seg og sende et stort smil i Remis retning. Det kan ikke være for ille.

De greier ikke å finne flere kreftceller i Remis beinmargsprøve. Flere leger har sjekket. De er forbløffet, over at to behandlinger har greid «å ta knekken på dritten», som Remi uttrykker det på bloggen. Utrolig gode nyheter. Fantastiske nyheter. Han roper ut etter å ha fått meldingen, er redd hele avdelingen hører ham. Må ta seg en liten halvtime for seg sjøl på rommet, for å la det virkelig synke inn.

«Det ble noen skikkelige gledestårer. Og noen telefoner til mine nærmeste. Jeg er over snittet lykkelig», skriver han. En gledens dag.

Torsdag 19. mai våkner han opp med en nakke og skuldre som krangler. Kiropraktor tilkalles. Spenningen og nervøsiteten har merket ham.

– Det er gode meldinger nå. Men samtidig er jeg fullstendig klar over at det kan snu. Det sier legene også, at jeg må være forberedt på det. Likevel sier de at sjansene for at det skal snu, er små.

Hver mandag får Remi sin faste femminuttskur med cellegift intravenøst gjennom et kateter som er satt inn i brystkassa. Samme dag får han ei sprøyte med cellegift i ryggen. I tillegg får han medisiner som skal dempe bieffektene, blant annet steroider. Han er i god form, synes han. Joda, han merker at han er sliten.

– Men viljen til å slåss, den har jeg. Jeg har ingen plager, annet enn at jeg har mista håret – men det gjør ingenting, det vokser ut igjen. Og så har jeg mista mye muskelmasse på grunn av cellegiften, så jeg blir fortere sliten, for eksempel når jeg er ute og går turer. Men jeg føler meg ikke sjuk, sier han.

Ny beinmargsprøve venter i begynnelsen av neste uke. Grundigere analyser. Utfallet vil avgjøre vegen videre. Ny slagplan skal legges. Her blir vegen til mens han går.

Remi håper han skal få perm i noen dager snart, han ser fram til å være litt heime igjen og lade batteriene i leiligheta i Prestvegen på Sunndalsøra. Etter hvert håper han at han skal kunne dra heim og fortsette behandlingen der – med jevnlige sjukehusbesøk og cellegiftbehandlinger, riktignok.

– De vil ikke godkjenne meg som kreftfri før om tidligst to år.

Den som leser bloggen til Remi, legger merke til at han har beholdt humøret og glimtet i øyet. Han ler av badetøflene på sjukehuset. Får ikke fullrost de ansatte, legene og sjukepleierne, nok. Gleder seg over kjempegode middager. Går turer og forteller om små hverdagsopplevelser.

– Jeg velger å ta det som skjer med litt humor. Det hjelper meg utrolig mye. Det nytter ikke å grave seg ned, bli sittende med tunge tanker, da blir jeg i hvert fall ikke frisk. Det sier legene også.

Noe som har varmet umåtelig gjennom denne tøffe perioden, er støtten fra folk, blant annet i Sunndal. På Facebook og på bloggen gleder folk seg sammen med ham over gode meldinger, og kommer med oppmuntrende kommentarer når dagene er tyngre. Remi har bodd på stedet i seks års tid, og sier at han regner Sunndalsøra som «heime».

– Jeg har fått kommentarer, telefoner og meldinger, til og med gaver. Arbeidsgiveren min, Johansen Bakeri, har også vært helt utrolig. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle få en så fantastisk støtte fra så mange. Det gjør veldig godt å oppleve at folk virkelig bryr seg. Jeg takker virkelig folk for støtten, og vil at folk skal vite at jeg tar alt til meg og bruker det gjennom denne kampen.