«Når en mann kan forårsake så mye ondt, tenk hvor mye kjærlighet vi kan skape sammen» tvitret 18 år gamle Helle Gannestad fra Sunndal natta etter 22. juli 2011. Da satt hun alene heime i Sunndal og tenkte på AUF-vennene sine på Utøya.

Hun visste ennå ikke hvem av dem som var i live, hvem av dem som var skadet, hvem som kanskje ikke hadde klart seg.

Ett døgn etter at hun la ut meldingen sjekket hun Twitter. Og oppdaget at kjærlighetssitatet var i ferd med å ta Norge og verden med storm. Men nå, fem år etter, føler hun at både sitatet og kjærlighetsbudskapet føles tomt og uten kraft i den offentlige debatten om 22. juli. Det norske folks kjærlighet er byttet ut med økt fremmedhat, skriver Dagsavisen i en større sak.

Avisa har snakket med sunndalsjenta, som sier at hun er redd «kjærlighetssitatet» blir en hvilepute, en unnskyldning for at man ikke trenger å kjempe mot det som 22. juli var et symptom på.

Gannestad sier også til avisa at hun er lei av å være "kjærlighetsjenta" som mediene ringer til hvert år på denne tida og spør om budskapet holder.

– Jeg vil ikke bare være «kjærlighetsjenta», jeg vil heller være et talerør for menneskerettighetene, og mot rasismen jeg ser. For meg er det blitt vanskeligere å være samfunnsdebattant etter 22. juli, og en grunn er at det har foregått en utrensking av følelsesspråket i politikken. Mister man det, mister man også empatien, som gir oss muligheten til å forstå fattigdomsproblematikk, flyktningkrise og integrering. Alle aspekt av politikken handler dypest sett om mennesker, og det å forstå andre. Når jeg sa: «Tenk hvor mye kjærlighet vi kan skape sammen», er det nettopp det jeg mener: At vi må greie å vise empati, ta oss av individet i et sterkt kollektiv.

Dagsavisen skriver også om en opplevelse Gannestad hadde heime på Sunndalsøra den første jula etter 22. juli 2011. Hun var ute på et utested og traff folk hun hadde gått på videregående med. Ei jevnaldrende jente kom bort til henne og sa: «Fy søren, for en høst du må ha hatt, jeg føler sånn med deg».

– Så la hun til: «Men jeg kan jo egentlig forstå hvorfor Breivik gjorde det han gjorde. Det er jo sant, det han sier, om innvandrerne. Jeg er også redd for at det skal bli for mange av dem her». Jeg følte det som om himmelen datt ned i hodet på meg, forteller Gannestad.

– Jeg tenkte: Hvordan kan ei jente på min alder, oppvokst i akkurat samme kår, ha disse holdningene? At man kan forstå en mann som har begått massedrap?

Dagsavisen spør hva Helle svarte jenta.

– Jeg husker ikke helt. Jeg var i sjokk. Men jeg husker at jeg sletta henne som Facebook-venn etterpå!

Du kan lese hele saken her.