Da Marit Selfors Isaksen fra Sunndal i høst gikk inn i ledelsen i Fellesorganisasjonen, ble hun også ukependler. Fra småbruket på Rykkjem til kontoret i Oslo tar det 224 minutter. Fontene.no ble med på reisen. Her kan du lese reportasjen.
Marit sier til Fontene at hun setter enormt stor pris på sin nye rolle. Hun understreker at det er en viktig jobb.
– Hvem skal ellers stå på for dem som jobber i de viktigste omsorgsyrkene? Hvilken stemme skal de ha, hvis man ikke har FO? Det er det jeg spør folk jeg møter om. Hvem skal snakke vår sak, hvis ikke vi gjør det?
Fontene følger henne gjennom en kveld og en tidlig morgen på Rykkjem. Er med på vegen til flyplassen i Molde. Marit forklarer mer om hvordan organisasjonslivet har blitt en del av livet hennes, mens de kjører gjennom tunnelene og legger brua over Driva bru bak seg.
– Jeg ble vel vervet til FO allerede i 2003. Hun som verva meg var en veldig god representant for FO. Og hun viste meg at hvis du var aktiv, så fikk du fort muligheten til å ha verv. Og hvilken annen organisasjon klarer både å være en fagforening og interesseorganisasjon for profesjonene vi representerer? Vi trengs, rett og slett. Hvem andre kjemper for profesjonene?
Veien slanger seg langs fjordene. Eidsvåg er forbikjørt, Molde begynner å nærme seg. For alle som ukependler er det knyttet en del følelser til det å dra fra barn og familie. Det er ikke noe annerledes for Marit Selfors Isaksen.
– Det er spesielt, og kanskje mest for sønnen min på 11. Han har nok et sterkt ønske om at jeg skal være hjemme slik som før. Men, med Facetime, og hyppige samtaler så går det jo bra. Det er kanskje mest at man ikke er der i hverdagen for å hjelpe med lekser og sånn.
– Samtidig gjør det jo at man er enda mer oppsatt på at den tiden man har sammen, skal være bra, sier hun.