Når en skal på julekonsert, er det like mye atmosfæren og en pause fra hverdagen en søker, som musikken i seg selv. Å gå opp mot fjellet langs blafrende fakler, og tre inn kammer som befinner seg inne i selve fjellet, er en spesiell opplevelse. Når det i tillegg deles ut sangtekst, gløgg og pepperkaker ved inngangen, aner man at dette blir en annerledes opplevelse. Og det ble det. Konsertrommet var forbausende effektfullt gjort i stand for konserten. Tre lysslynger og to spotter satte akkurat nok lys til at man kunne se det som foregikk, men fortsatt fikk en intim og varm følelse.

Det er ikke uten forventninger man benker foran årets julekonsert med mannskoret. Siden de fikk ny dirigent i høst, har Dalen mannskor vist lovende takter. Kim André Rønningen sier selv at han har utfordret koret, og koret har svart på tiltale med å gjenskape seg selv og vise at det bor mye spennende i det lille koret. Bare valget av arena for julekonserten viser mot og vilje til å gjøre noe nytt, og det lover bra for fortsettelsen. Koret er i ferd med å skape en egen identitet, og det skal applauderes!

Torsdagens konsert serverte også et variert og interessant utvalg låter for publikum. Fra koret setter i med det som etter hvert er blitt deres egen signaturlåt, med norsk tekst av Kåre Flå, låter det sterkt og stolt! Når juletemaet introduseres med «Det kimer nå til julefest», får publikum virkelig kjenne på den fenomenale klangen som er inne i fjellet. Der mye annen musikk kunne blitt for voldsom inne i denne spesielle akustikken, er mannkoret perfekt med sine dype klanger. Et kor av bare mannsstemmer bærer dessuten noe i seg som skaper andektighet og dramatikk på samme tid, og dette blir forsterket av det nakne rommet inne i selve fjellet.

Publikum på torsdagens konsert fikk seg en god dose klassiske julesanger, pakket inn i lun humor fra en gjeng mannfolk som tydeligvis har det veldig kjekt sammen. Når dirigent Kim André Rønningen i tillegg bidrar med to innslag selv, er det med å gi konserten en bredde og variasjon som løfter helhetsinntrykket. Rønningen er forøvrig en vokalist som inspirerer til å lukke øynene og bare nyte, og hans tolkninger av «Mitt hjerte alltid vanker» og «River» er så utsøkte i balanse mellom det myke, vare og det dramatisk sterke, at det er en fryd. En stemme, en kassegitar og en dyktig musiker, låter i denne sammenhengen like mektig som et symfoniorkester. Det er herlig, nært og vakkert. Og det gjelder egentlig hele konserten. Det kler Dalen mannskor å ha konserten sin i det nakne tilfluktsrommet, og det kler dem å ha publikum nært på. Og torsdagens konsert var minst like andektig som den kunne blitt på en hvilken som helst annen arena.

Når publikum reiser seg og synger med på «Deilig er jorden» til avslutning, er det umulig ikke å snuble ut av fjellet i lun og varm julestemning. Så kan man sende ut et ønske om at koret får oppfylt sitt juleønske om flere medlemmer, for det fortjener de. Og det fortjener publikum, for dette er et kor som vil noe og har noe å komme med.