Mary og Jon Lilleløkken i Rindal går de to kilometerne til Svartvassløa hver morgen for å mate fuglene. Tilbake får de mye naturglede i form av kontakt med fugler og dyr – og ikke minst – veldig god trim.

Det er ganske så bløtt snøføre nede i bygda denne fredagsmorgenen, men så snart vi kommer opp i skogen er det skikkelig «vebju» og førjulsstemning.

Jon Lilleløkken har pådratt seg ei solid forkjølelse, men det er ikke godkjent grunn for å skulke den daglige fuglemateturen.

– Jeg strir med isjias, og jeg er ganske sikker på at jeg hadde vært mye verre uten denne daglige trimmen, sier han.

Han har passert de 75, men både Mary og Jon er svært så spreke for alderen.

– Hva skal det til for at dere ikke gjør turen en dag?

– Vi kan jo ha andre ærend eller time hos lege, tannlege eller øyenlege. Da kjenner vi det nok på samvittigheten at fuglene ikke får mat denne dagen, så vi prøver å få til materunden så sant det er mulig å få til. Ellers kan det være drygt, spesielt når det har kommet mye nysnø i løpet av natta, sier Mary.

De to går jo til fots, med godt fottøy som holder snøen ute, samt to staver som letter gangen i motbakke.

For den som ikke har vært med på turen før, føles to kilometer som et bra stykke å gå.

– Det føles ikke så langt for oss som går her hver dag, smiler Jon.

Den første mateposten treffer vi på en drøy kilometer oppe langs skogsvegen. Da har kråker og ravn allerede begynt å varsle vårt komme. Det er nesten som en kan høre på tonefallet at de konstaterer at de to folka de kjenner fra før og som de stoler på, har med seg fremmedfolk denne dagen.

Når korpen «klunker» svarer Jon, og får svar tilbake.

– Ingen skal fortelle meg at disse fuglene går bare på instinkt. Her foregår det mye tankegang. Kråka kan jo bli både 60 og 65 år, og korpen enda eldre. En fugl som lever like lenge som oss, må nok kunne tenke for å bli så gammel, konstaterer han.

Hver stasjon har fått sitt fantasifulle navn i beste Mary-stil. Ved ei evje i veggrøfta strøs de første bitene av brød og potetlemse. Navnet på mateplassen er «puben».

- Noen spesiell grunn til det navnet?

– Ja ja. Her ferdes bare løse fugler, opplyser Mary.

Neste mateplass er en einerbusk. Eller «ænkarrinj» som det heter på dialekt. Der har fuglene tydeligvis litt mer fast tilhold. Og jammen dukker to ekorn opp også – akkurat der de pleier å være.

Ekornene har navn, må vite. Gammel-Jakob og Litj-Jakob. Som småfuglene, vet ekornene å sette pris på gratis mat.

Det vanker tynnlemse, brød og solsikkefrø. Fotografen strever litt i mørket under ænkarrinj. Siden runden starter litt før klokka 9 om morgenen, er ikke fotolyset helt på plass nå i desember. Men vi skal tilbake samme vegen, så da regner vi med å få gode bilder både av meis og ekorn.

Oppover langs stien har også Jon satt opp fuglebur – som sjølsagt alle er opptatt i hekketida. Kjøttmeisen kommer først. Siden kommer svart-hvit fluesnapper, og nåde den kjøttmeisen som ikke er ferdig med hekkingen ennå når den kommer. Svart-hviten er en hissigpropp som gjerne tar over buret før meisungene har forlatt reiret. Det har vært observert at svart-hvit fluesnapper har bygd reiret sitt oppå meisungene i buret. Naturen kan være grusom og nådeløs.

Neste er meisebo. Navnet står skrevet utenpå fugleburet og levner altså ikke tvil om hva mateplassen heter.

Lemsene legges bare oppå marka, og her får fuglene en godbit i tillegg – wienerbrød som stappes inn i en fuglemater. Både meis og andre fugler elsker wienerbrød. På tilbaketuren ser vi at fuglemateren allerede er tømt.

Her vokser det også graner som gir naturlig skjul til småfuglene mens de får seg mat. Det er mange farer for slike små, og det er ikke uvanlig å se både spurvehauk og hønsehauk oppe i skogene øst for Igltjønna.

For et noen år siden – i 2013 – hadde vi en særdeles streng vår – faktisk såpass streng at fuglene ikke fant mat, og ungene sultet i hjel på reiret.

– Men i fuglekassene rundt her overlevde ungene og alle fuglefamiliene fikk normale kull. Ornitologer vi har snakket med mener at de overlevde på grunn av den matingen vi driver med. Det skulle vise hvor viktig det er å fortsette å mate fuglene også utover våren og sommeren og ikke bare om vinteren, sier Jon.

Om sommeren utvider de foringen noe med flere mateplasser, og til og med mauren får tilført litt ekstra næring – i form av litt strøsukker over tuene.

Foringsplassene langs stien opp til Svartvassløa har også blitt yndet sted for naturfotografer fra hele distriktet og et sted der du er garantert å få nærbilder av småfugl.

– Men så er det ikke så mange trimmere som benytter seg av opptråkkete spor til å komme seg opp i terrenget. Det er jo en fin tur i veldig fin natur, så det er rart ingen flere går i våre fotspor, mener Mary.

Det kan vi skrive under på – spesielt på slike dager der snøen henger tung i trærne og julestemningen er nærmest påtrengende. Vi bringer oppfordringen videre. Benytt anledningen til å trimme av noe av ribbefettet i romjula med en fottur til Svartvassløa!