– Jeg tenkte å skrive om morfar og hans liv, bl.a. om det han hadde opplevd under krigen og i fangenskap. Det var lite fakta å finne, men jeg fant mye annet interessant da jeg begynte å lete i kilder, forteller Arild.

– Du skriver om Arne i boka, er dette litt Arild?

– Ja, det er nok mange like personlighetstrekk, men jeg har ikke opplevd alt det Arne gjør i boka. Det er greit å bruke seg sjøl, det blir mer troverdig når man skriver om noe man kjenner til.

Arild synes det er synd at mange ikke forteller sine historier før det er for seint.

– Det er litt typisk for dem som har opplevd krigen at de ikke vil fortelle. Det man har opplevd får konsekvenser i en eller annen form, og det kan forklare mye. Tidligere var det ikke mye fokus på bevisstgjøring rundt posttraumatisk stressyndrom.

Arild har skrevet en historie om Arne og hans familie. De får et brev fra Canada om at en anonym person gjerne vil at de skal DNA-testes for å finne eventuelt slektskap. Testene bekrefter dette, og Arne og flere i familien inviteres til Canada. Dette blir begynnelsen på en spennende reise med mange overraskelser undervegs. Handlingen foregår i tre verdensdeler.

– Jeg har vært opptatt av identitet og tilknytning i boka. En blir preget av oppveksten en har. Hvor godt kjenner vi egentlig våre nærmeste og vår familiehistorie, og hva betyr det for utviklingen av vår identitet, spør Arild. Sjøl vokste han opp på Spangereid ved Lindesnes, et av stedene i Norge med størst utvandring til Amerika. Det var ikke uvanlig at fedrene arbeidet i Amerika og det kunne gå godt over et år mellom hver gang de kom heim til familien. Mange andre fedre var sjøfolk i utenriksfart, og for å få gratis heimreise måtte de være ute i 18 måneder og båten måtte anløpe Europa. Sjøl ble han vant til at faren og broren, som begge var sjømenn, var mye borte. Ungene som vokste opp slik fikk nok et spesielt forhold til sine fedre.

Oppveksten preget ham.

– Det er noe med denne utfartstrangen, jeg fikk det vel litt i meg. Jeg har bodd i Mandal, Moss, Stavanger, Kristiansund og Kristiansand før jeg kom til Eidsvåg, men jeg har slått meg til ro her, sier han og skuer utover det åpne landskap mot fjordens bølger fra sitt hvite hus.

– Når man flytter er det ikke nødvendigvis fra noe, men til noe. Å få noe nytt kan være sunt.

Han liker å reise, og har vært på lange sykkelturer i utlandet: fra Sverige til Middelhavet i 2014 og fra Frankfurt til Venezia i 2015. I sommer skal han sammen med sin datter og hennes familie til stedet han skriver om i «Brevet»: Bella Coola.

– Jeg liker utfordringer, det må en aldri slutte med å ta. Det er viktig å være nysgjerrig på livet.

Da han skrev boka, sendte han først manuset til et stort og kjent forlag. Etter 2- 3 måneder fikk han beskjed om at det ikke ble antatt, uten noen begrunnelse. Så ble manuset sendt til et nytt forlag, og nytt avslag. Tiden gikk, og frustrasjonen steg.

– Etter 3–4 avslag kontaktet jeg Kolofon Forlag. De gjør stort sett det samme som alle andre forlag, bortsett fra at alle får gitt ut boka si mot å betale kostnadene sjøl. Før jeg bestemte meg, fikk jeg en konsulent til å lese manuset.

Arild tenker at det kan være interessant for folk å lese om utvandring.

– Omtrent 40 % av Norges befolkning utvandret mellom 1860 og 1930. Det er rart å tenke på at det sannsynligvis bor flere «nordmenn» i Amerika enn i Norge. Mange flyttet og fikk land der andre folk levde fra før – indianerne. Deres tragiske historie er rystende. De ble utsatt for omfattende svindel og løftebrudd, og det er en skamplett for de amerikanske myndighetene.

Arild fikk god respons på bokslippet på biblioteket i Eidsvåg. Mange møtte opp. Han ønsker seg imidlertid flere tilbakemeldinger på boka, både ros og ris.

Arild kom flyttende fra Kristiansand til Eidsvåg for 26 år siden sammen med kona Åse som er fra Raudsand. Han er aktiv som pensjonist og engasjert i Lions Club, og deltar gjerne i frivillig arbeid på frivilligsentralen.

Han har jobbet som sosial- og barnevernsleder i mange år, og med det har han fått innblikk i mange menneskeskjebner og historier.

– Det er lett å sette merkelapper på andre. Det hender at jeg hører folk snakke om den og den personen uten at jeg kan si noe eller korrigere på grunn av taushetsplikten, og det synes jeg noen ganger kan være vanskelig. Jeg tenker ofte at det er historie bak hvert menneske og det er en forklaring på hvorfor folk handler som de gjør. Atferd har gjerne en sammenheng med bakgrunnshistorien. Det er kanskje ikke en unnskyldning, men en forklaring. I småsamfunn, og det er generelt, bryr folk seg om andre på både godt og vondt.