(Denne saka sto først på trykk i papirutgaven i april)

"Te helvete du

E låne ho tru

Astariot!"

Kan hende vil bare det å lese disse linjene gi deg gåsehud. Slik er det for mange som har sittet i salen og opplevd musikkspillet. Og som fortumlet har reist seg fra stolen til pause, etter å ha blitt presset bakover mot seteryggen av trøkket fra scena. Etter å ha holdt pusten mens tonen tilsynelatende aldri tar slutt. Teatermagi, og en sangprestasjon av de sjeldne. Sterkt, mektig.

Jonas Bersås Folde var bare fire år første gangen han så musikkspillet. Han insisterer på at han husker han fikk gåsehud der han satt i salen, en liten pjokk, sønn av Trude Folde, som i en årrekke har vært med i ensemblet, og blant annet på glitrende vis har tolket rollen som «Litja».

I 2010, som 18-åring, stilte Jonas sjøl på audition, og landet en statistrolle. Med unntak av 2012 og 13 har han vært med på scena siden. Som husmann, i forrykende scener som «Ha du haurt».

Så hadde det seg slik at JazzåTeatret i vår søkte etter ny Same-Thorkel. Flere nevnte det for Jonas. Kunne det være noe for ham?

– Jeg tenkte på det en stund – og så kom jeg fram til «hvorfor ikke!», forteller han. 17. mars stilte han på audition, med sommerfugler i magen og et brennende ønske om å vise hva han kan.

– Jeg hadde aldri trodd jeg skulle få rollen!, sier han og sperrer opp øynene.

– At jeg kunne nå opp? Nei ...

Men det gjorde 25-åringen. I en pressemelding utsendt noen dager etter auditionen opplyser JazzåTeatret at Harald Brusethaug også i år vil tolke rollen i de fleste forestillingene, men at teatret samtidig bygger opp en ny same-Thorkel med Jonas. Det betyr at han får enkelte forestillinger i år – og at teatret vil fortsette å arbeide videre med ham i årene som kommer. En mann for framtida.

– Han har en kraft og trøkk i sin stemme, som imponerte oss, sa regissør Pål Øverland i pressemeldingen.

– Jeg tror kanskje de ble litt overrasket, smiler Jonas. Lurt.

De fleste vil nok være spent på den unge mannens tolkning av rollen. Og hva med stemmen? Holder den?

– Om noe er å hoppe etter Wirkola, så må det vel være dette – i høyeste grad, ler Jonas.

– Jeg husker sjøl da Harald kom tilbake i rollen etter å ha vært borte i noen år; jeg var på den første øvinga. Harald kom inn og ba Bjørnar (Myhr, musikalsk leder, red.anm.) telle opp. Og så sang han: «Ein som kan sjå...». Fire ord. Jeg holdt på å gå i bakken!

Han blir alvorlig.

– Jeg forstår at en del sikkert er litt skeptiske. Jeg har sjøl kjent på at jeg er redd for å skuffe folk. Men så har jeg bestemt meg for å snu på det. Kanskje kan jeg heller overraske folk positivt. Jeg kommer til å være meg sjøl, og så vil jeg være åpen og sørge for å lære alt jeg kan fra Pål og Harald nå i tida framover. Det er slik jeg ser meg sjøl nå: som lærling. Og det er mye å lære. Rollen er jo skreddersydd for Haralds stemme, men jeg tror jeg skal greie å holde trøkket.

Et bredt glis bryter fram i ansiktet igjen.

– Jeg har talt hvor lenge Harald holder tonen på slutten av «Astariot» på cd, det er 13 sekund. På scena enda lengre. Jeg har lagt meg i trening, det skal jeg love! Jeg har begynt å sykle, for her må det kondisjonstrening til!

Nå skal det nevnes at Jonas har sunget før. Han har gått folkehøgskole i to år, dramalinje og musikklinje, på Vefsn Folkehøgskole i Mosjøen. Der har han blant annet deltatt i flere teaterproduksjoner.

I dag bor han på Lillehammer, hvor han studerer kulturprosjektledelse. Neste år går vegen videre til lærerutdanning i Levanger eller Volda. Øvingsperioden for musikkspillet intensiveres for øvrig omtrent samtidig som det drar seg mot eksamenstid.

– Men pøh, sier han, og blåser litt av det.

– Dette er «once in a lifetime»!

Jonas har mange tanker rundt Same-Thorkel-rollen. Om mannen som på et vis står på sida av bygdesamfunnet, eller kanskje heller hever seg over alle. Som med sine spådommer og sitt klarsyn representerer en rød tråd gjennom musikkspillet, binder handlingen sammen. Med en sterk tilstedeværelse og autoritet.

Han legger til at det oppleves uvirkelig. At den rollen han sjøl har beundret i så mange år nå blir hans. Han flirer når han minnes en gang han fikk lapp med heim fra skolen. Fordi han sang nettopp strofen «Til helvete du ...». Det ble for drøyt for læreren.

– Det er magisk, dette her. Jeg føler meg som Askeladden. Prinsessa har jeg vel allerede. Men nå handler det om å vinne halve kongeriket. Og vi skal greie å lande dette her. Det skal lande støtt som fjell!

Denne saka sto først på trykk i papirutgaven i april!