Det startet med en kranglete skulder. Statisk arbeid på møbelfabrikken til Ekornes i Sykkylven, feilbelastning over tid. Diagnose: skuldermyalgi. Stig ble sjukmeldt. Dagene ble lange, og han kjedet seg. Etter en stund begynte han å gå turer, ble rådet av bedriftshelsetjenesten til å forsøke styrketrening. Han fulgte rådet. Trente heime, armhevinger og andre enkle øvelser. Han ville ikke oppsøke noe treningssenter. Følte han var i for dårlig form til det. Måtte bli litt sterkere først.

Han ler.

– Derfor kjenner jeg meg veldig godt igjen når folk sier til meg at de skal begynne å trene på treningssenter, men at de må bli i bedre form først. Jeg tenkte på samme måten sjøl. Men du trenger absolutt ikke å være i god form for å møte opp på et treningssenter!

Det er mandag, klokka har akkurat passert tolv, og på Impulse Sunndal er det bare lyden av metall som slår mot metall som høres. Regelmessig. Vektlodd som treffer vektlodd. Det er ei stille tid på dagen, men noen er innom for å trene. Noen som vet at styrketrening både gir en sterkere kropp, mer overskudd og et bedre liv. Utover dagen kommer besøket til å øke på.

De siste åra har Stig vært gruppetreningsansvarlig på Impulse. Han er også resepsjonist. Og instruktør med faste timer hver uke. Han trener også sjøl på treningssenteret, mellom sju og ni timer i uka, anslår han.

– Jeg stortrives her!, smiler han. At samboer Carina også deler treningsiveren, er et stort pluss.

– Vi møttes gjennom trening, og i dag gjør vi det meste i lag. Det er viktig å ha en støttespiller.

Vegen hit gikk via noen tunge jernkuler med håndtak. Kettlebells. Da han flyttet heim til Sunndal, leste Stig om treningsformen på nett. Ble interessert, dro etter hvert til Trondheim for å ta instruktørkurs – med treningsguruen Allan Fallrø.

For den som undrer: Å løfte og svinge slike jernkuler styrker særlig den viktige kjernemuskulaturen i kroppen. Treningsformen har blitt stadig mer populær de siste åra, men kettlebells historie startet for flere hundre år siden: opprinnelig ble vektkulene brukt av bønder i Russland for å veie korn og mjøl. Etter hvert begynte den russiske marinen å bruke vektene til trening.

Han leika først med jernkulene, sier han. Men etter hvert ble det mer alvor. I tre måneder leide Stig tid i gymsalen på Sande skole, og tilbød der gratis trening til andre. For sjøl å øve seg på å bli en god instruktør. Det ballet på seg, nikker han. Det ble stadig flere timer. Folk kom til. Sirkeltrening. Tabatha. Rundt seg bygget han et miljø av andre treningsglade og positive mennesker. Og samtidig utfordret Fallrø, som er kjent som en sterk inspirator og motivator, Stig til å begynne å konkurrere. Lockout Kettlebellklubb ble født. Hjertet i klubben var garasjen til Stig. Der samlet han sine nærmeste for å jobbe med jernkulene. Hardt. Og for å ha det artig sammen. Bilder av vannblemmer ble delt i sosiale medier. «No pain, no gain». Fortsatt er det i garasjen det skjer. Det er der de hardeste øktene gjennomføres. De som får Stig til å kauke og rope. Bli sint.

– For å yte maks, må du bli litt sint, ler han.

– Det handler om å gå i kjelleren, hente ut alt du har. Heldigvis har jeg forståelsesfulle naboer.

Han trener fortsatt ofte i garasjen. Men i dag har også Lockout flyttet inn på Impulse. Medlemmene møtes til trening hver søndag ettermiddag. I går ble de utfordret til «halvmaraton». Som innebærer at man skal holde på med kula en halvtime uten stopp. Det ble tretti lange minutter. Men Stig er stolt over at ingen satte ned kula.

Stig har konkurrert i både inn- og utland, og har høstet medaljer av edleste sort. Ikke at det er det som betyr noe. Sunndalingen understreker at det er å vinne over seg sjøl, som er målet. Han var mer fornøyd med fjerdeplassen i VM i fjor enn førsteplassen i EM nylig. For i VM perset han. I EM gjorde han ikke det. Han beskriver den mentale kampen han kjemper når han skal løfte og svinge jernkulene på 24 kg. Det første og andre minuttet går det fint, og livet er herlig. Det tredje og fjerde begynner det å bli tungt. Veldig tungt. Når han passerer seks og sju minutter brenner det i hver muskel, og tanker om at dette ikke går, begynner å melde seg. Men så passerer åtte minutter, og han ser målstreken der framme, greier å gi det siste ekstra.

– Det er det det handler om. Så får eventuelle medaljer komme som en bonus.

Nå ser Oldervik fram mot Kettlebell World Grand Prix, som arrangeres i august i Stavanger. Noen uker seinere venter NM. Han forteller at det i Norge i dag er rundt hundre virkelig dedikerte utøvere, som konkurrerer aktivt. Idretten er størst i land som Russland og Ukraina. Sunndalingen sier han er svært takknemlig over å ha sponsorer som gjør det mulig for ham å reise rundt i verden og konkurrere. Ettersom kettlebellsporten ikke er medlem i Norges idrettsforbund, må deltakerne sjøl dekke utgifter til reise og deltakelse i konkurranser. Det var Langset og Uniprotect som svarte da han skrev på Facebook at han var på jakt etter sponsorer. Og så ville Bunnpris ha logoen sin på rumpa hans, ler han. Impulse er også med, samt det lille hjertebarnet Treningsshop.no, som Oldervik driver på hobbybasis.

Da han nylig ble hedret med pris i åpen klasse under den årlige idrettsgallaen i Sunndal, noe han for øvrig satte svært stor pris på, ble prestasjonene hans løftet fram av juryen. Men også den innsatsen han legger ned for andre.

Oldervik understreker at han har satt seg mål, han skal videre, han skal bli enda sterkere. Men det er når han snakker om det å spre treningsglede til andre, han virkelig lyser opp. Han er engasjert når han snakker om den viktige mestringsfølelsen, den som bygger sjøltillit hos folk og som over tid kan forandre liv. Beskriver hvordan det skjer noe med folk, i folk, som trener.

I dag har trening blitt livsstil for Oldervik. Han er den første til å påpeke at de færreste ville trodd det om ham, for bare noen år siden.

– Klarer jeg det, så klarer alle det, ler han. Og minnes ei tid han var villig til å betale ekstra for å få pizzaen bragt helt fram til døra. Slik er det ikke lenger.

– Det er håp for alle. Men man må ville det. Det er viljen det kommer an på. Mange sier de ikke har tid til å trene. Men en time om dagen har alle. Stå opp litt tidligere, legg deg litt seinere. Se en time mindre på tv. Alt handler om planlegging og prioritering. Og du får etter hvert så mye tilbake. Se på meg, jeg er snart 40 år, og i går sprang jeg rundt som en unge og leika vannkrig. Det er ikke et ork. Jeg har mye å gi.

På veg ut fra Impulse legger vi merke til et takkekort på disken. Det er fra St. Olavs Hospital. Stig er initiativtaker til arrangementet som i sju omganger har samlet folk til å svette for en god sak. 14.680 kroner ble sendt barne- og ungdomsklinikken etter siste bootcamp. Snart er det samlet inn 80.000 kroner til formålet på dette viset.

– Det blir ny runde til høsten!, lover han. Vi har på følelsen at han vil holde det løftet.