Paul McCartneys skriblerier på arket.

Bare to av dem i rommet. Med gitarer og noen tekstark. I 20 minutter jobbet de sammen. «Se på det som om vi skriver denne sangen sammen,» sa Paul. «Nesten uvirkelig,» sier Øyvind nå, noen dager senere.

Jeg møter ham på 92 Degrees Coffee, like ved Liverpool Philharmonic. Det er lørdag og det regner. Men det gjør ingen verdens ting. Øyvind er fortsatt oppglødd og inspirert etter møtet med det mange mener er verdens største låtskriver gjennom alle tider.

«Men jeg var egentlig ikke så nervøs. Bare spent. Sov som en stein natta før. Litt stressa ble jeg først da jeg oppdaget at jeg hadde glemt capoen min. Men jeg fikk den levert i siste liten,» sier Øyvind – som lurte litt på hva han skulle si i det han møtte den store Beatles-helten.  Sir? Paul? McCartney? Hva skulle han velge? Så ble det bare «Hi mate». Paul smilte av det hele, så at Øyvind var litt stressa, men den gode tonen var i alle fall satt.

«Hi mate». Bedre kan det ikke bli.

Bakgrunnen for dette spesielle møtet er at Øyvind Weiseth går tredje og siste året på LIPA. Liverpool Institute for Performing Arts. Også kjent som McCarnety-skolen.

«Vi velger mellom tre valgfag siste året, og jeg valgte meg fagene for utøvere og låtskrivere. Jeg ville fokusere på min artistkarriere. Så er det slik at låtskrivere kan bli plukket ut til en session med Paul McCartney mot slutten av året. Jeg ble en av seks som juryen plukket ut,» sier Øyvind. Han forberedte to låter. En kjærlighetslåt, «Fall», og den mer politiske «Barn av stormen», oversatt til engelsk.

«Mitt ute i kjærlighetslåten, som jeg så klart kan godt, begynte jeg å tenke på at – hei, her sitter jeg og spiller for Paul McCartney. Han satt der med tekstarket, digget litt, sang med, og kom med mange lovord etterpå. Så kom han med sine forslag til endringer. Litt raskere i refrengene. Vi prøvde. Paul sang. Og det fungerte perfekt,» sier Øyvind og viser meg arket med forslagene til mesteren. «Fast», står det. Og slik blir det.

Også på den andre sangen hadde Paul McCartney forslag til endringer. Han tok opp gitaren, og Weiseth/McCartney ble en duo. En tekstlinje ble endret, de søkte seg fram til noen nye akkorder, og plutselig var det litt Beatles over deler av sangen.

«Men du trenger ikke bruke det. Dette er bare mine forslag,» understreket Paul.

Øyvind sier: «Jeg har prøvd det etterpå. Det fungerer utmerket. Paul er en stor låtskriver, og etterpå snakket han om dette foran hele klassen. Om sitt dedikerte forhold til skrivingen, og til John Lennon – som var hans rake motsetning. Men sammen ble de jo ikke så verst…»

Øyvind gjemmer arkene med tekstene og Paul sine notater. Ingen av oss drikker kaffe mens de er framme. Tenk om noen skulle søle. Det hadde vært katastrofe.

«Dette var en opplevelse for livet, noe som vil inspirere meg i lang tid framover. Nå flytter jeg hjem til Norge. Kommer til å skrive på norsk og lage ny musikk. Jeg har tenkt å leve av dette. Noe annet kan jeg ikke,» sier Øyvind Weiseth.

I onsdagsavis blir det litt mer om hva den unge, flinke musikeren fra Halsa tenker om framtida. Han mener å ha funnet sin sound, sitt uttrykk. Nå må han bare komme seg videre, bli sett og hørt i mengden av mange unge, flinke musikere. Men Øyvind har noe de andre ikke har: Han har spilt sammen med Sir Paul. Diskutert og funnet fram til ny musikk med ham.

«Det var så vellykket. Og det var på et vis så enkelt. Ingen nykker, bare god stemning og god hjelp,» sier han.

Vi går ut i regnet. I retning bykjernen. Det regner fortsatt. Jeg tar en drosje til Allerton. Øyvind forsvinner i folkemengden. Men ikke som musiker. Han vet hva han vil, er målbevisst og dyktig. Det er en god start på resten av karrieren.