Da hadde Sigmund Groven, Lars Klevstrand, Tone Elisabeth Braaten og Ivar Anton Waagaard – en kvartett fra øverste hylle av norske musikere hadde akkurat spilt seg gjennom en knippe norske sanger av eldre og litt nyere dato.

«Lengting, liv og song» het konserten. Det ble alt dette. Til og med allsong. «No livnar det i lundar» ljomet i salen før det var gått kvarteret. Stemningen var satt, den gode kommunikasjonen mellom scene og sal vel etablert. På lettbeint vis ble vi i salen tatt med på den musikalske reisen. «Vi skal åpne en skattekiste med norsk musikk,» sa Sigmund Groven innledningsvis. Mot slutten innrømmet Lars Klevstrand at det ikke hadde vært enkelt å velge ut sangene. Fordi det er så mye å ta av.

Groven og Klevstrand presenterte også flere egne komposisjoner. Klevstrand sine som vanlig preget av glimrende gitarspill og spenstig besifring. Ikke noe for første gitartimen, for å si det slik. Hans «Storbynatt» fra 70-tallet, med tekst av Rudolf Nilsen, er noe av det fineste som finnes i norsk visekunst. «Jorunn og humla», tekst Erik Bye, er et annet godt eksempel på Klevstrand sitt høye nivå som komponist og visesanger.

Sigmund Groven skriver sine sanger med fine melodilinjer og en harmonisering i skjæringspunktet mellom pop og klassisk. «Aria» mot slutten av konserten er et godt eksempel på det. Helt nydelig. Kanskje konsertens høydepunkt? For å si det slik: Groven og Klevstrand sine komposisjoner havnet ikke på «siden» av skattekiste-repertoaret. De hører til i den samme kisten.

Hva hentet så kvartetten opp fra denne kisten? Litt på husken og litt fra noen få notater kan disse navnene nevnes, som ble hedret og presentert: Erik Bye, Finn Ludt, Rudolf Nilsen, Tarjei Vesaas, Johan Øian, Edvard Grieg, Myllarguten, Alf Prøysen, Henning Sommerro, Alf Cranner, Klaus Hagerup og Geir Tveitt. Og det er sikkert flere.

Allsongen er nevnt. Det virtuose pianospillet til Ivar Anton Waagard MÅ ikke glemmes. Øians Rumba intermezzo ble et høydepunkt. «Kom kyra,» lokka Tone Elisabeth Braaten ute fra siden av salen. Så tok hun salen med inn i vare stemninger og nydelige samklanger med de andre musikerne – alt så vakkert og klokkerent at alle ble sittende musestille til siste tone ebbet ut. Jazztoner og humor, 1800-tallet og ny tid. 70 minutter gikk fort.

«Ingen kan klage på kvaliteten i det som skjer i Vårsøghelga. Tenkt at slike konserter kan finne sted i Surnadal,» var det en som kommenterte da vi kom ut i sola etter konserten. Nei, ikke etter denne konserten i alle fall. Skattekisten er åpnet. Sangene klinger fortsatt fra kulturskatten vi alle er eiere av. Dette ble som en musikalsk 17. mai. Høytidelig, trivelig og god for fellesskapet. Akkurat slik også Vårsøghelga er.