Høsten begynner å fargelegge fjellsidene og sola gjør seg kostbar igjen. Sunndalingene flyr rundt og forsøker å få det meste det ut av siste rest av varme og sol. Mens de innfødte dyrker utetid, er det imidlertid kommet en håndfull gjester til dalen som holder seg inne i mørke saler...

De er dansere fra ulike verdenshjørner, som nå er kommet sammen i Sunndal for å skape ny kunst, bryte ned grenser og bygge broer. Hele ti residenser er opprettet for denne festivalen, i tett samarbeid med Møre og Romsdal fylkeskommune. Danserne er holder til i leide boliger rundt omkring, og noen skal til og med innlosjeres hos private familier i løpet av oppholdet.

– Å finne boliger til danserne ble faktisk noe av det vanskeligste. Vi har leid to hus på Grøa, men det er fryktelig tungvint å skysse dem mellom Grøa og Øra hele tida. Ideelt sett ville jeg fått innkvartert dem nærmere sentrum, slik at de kunne fått litt mer frihet og en annen følelse av å bli kjent med stedet og menneskene her, men det viste seg vanskelig. Noen enkeltpersoner og familier har imidlertid åpnet hjemmene sine for dansere for noen dager, og det setter jeg pris på. Litt av målet med dansefestivalen er jo å bygge broer mellom mennesker og for at det skal skje, må vi opprette kontaktpunkt mellom de fastboende og besøkende, forteller festivalsjef Tendai Malvine Makurumbandi engasjert.

Sju ulike forestillinger skal spilles for publikum, med ulike tematikker og stiler. Danserne som er i Sunndal på residens skal imidlertid ikke bare skape sin egen kunst, de er også involvert i å jobbe med danserne på kulturskolen.

– Vi ønsker å fokusere på dansere på alle nivåer, og derfor blander vi de profesjonelle danserne og elevene i kulturskolen. Elevene skal for eksempel danse som oppvarming til de profesjonelles forestillinger under festivalen. Noen av de eldre elevene får til og med være med i forestillingene.

Det heter seg at det kreves en hel landsby forå oppdra et barn, men det kreves ikke mindre for å arrangere en internasjonal dansefestival. Likevel er In2It i stor grad et en-manns-show. Tendai er både grunnlegger, kunstnerisk ansvarlig, logistikkmedarbeider, frivilligkoordinator, daglig leder og koreograf.

– Men i år er jeg faktisk ikke sikker på om jeg skal danse selv. Det er mulig jeg holder meg til å koreografere, for det er så innmari mye annet som må gjøres, og binder jeg meg opp til å danse, er det ingen som har oversikten over alt som skal gjøres. Det er mye praktisk arbeid med å arrangere festival og jeg vil gi den en fair sjanse til å etablere seg, smiler han.

Festivalen annonserte tidligere i høst etter frivillige til å hjelpe til med avviklingen av festivalen, men responsen var lav.

– Det var mest venner og kjente som tilbød seg. Dessverre ble det fort klart at for å benytte seg av frivillige trenger man en koordinator som har oversikt over alt som må gjøres, og det er det bare jeg selv som har, dermed ble det mer jobb på meg selv også på den fronten.

Men Tendai smiler likevel. Og han har folk han kan kaste ball med, folk som kommer med innspill om hva han må gjøre og hvordan ting oppfattes utenfra. Det er han takknemlig for.

– Siden vi ikke har klart å få økonomisk støtte til å bruke profesjonelle aktører på å administrere festivalen, må jeg gjøre alt selv og da er disse støttespillerne uvurderlige. For de kommer med andre innspill enn det jeg selv har tenkt på.

Og snart braker det løs. Årets festival er lagt fra 27. til 30 september. En dag kortere enn i fjor, men et mer intensivt program. På disse dagene vil det spilles flere forestillinger og avholdes en rekke workshops. Tendai er opptatt av at festivalen er for alle, uansett forhold til dans. Hvem som helst kan melde seg på workshops. Danseelevene i kulturskolen er fordelt på de ulike kursene, men de er fortsatt åpne for at andre kan melde seg på. Og man trenger ikke all verdens erfaring, bare man kommer med et åpent sinn.

– Alle skal utfordres individuelt og gå ut derfra med nye erfaringer, lover Tendai.

Mange tenker nok at danseforestillinger er bare for spesielt interesserte. Det er ikke Tendai enig i.

– Dans er tilgjengelig for alle! Dans er et abstrakt språk, så du kan bare la deg selv være åpen og tolke det du ser selv. Det er ingen rett og galt når det komme til dans, essensen du og jeg får ut av en forestilling vil være den samme selv om vi kanskje ikke ser de samme symbolene.

Også i år er det opprettet et festivalpass som gir innehaveren mulighet til å se alle forestillingene. Dette passet gjøres også tilgjengelig for danserne i kulturskolen, og Tendai håper at det å se profesjonelle dansere vil inspirere elevene.

– Her får de oppleve moderne dans, breakdance, afro fusion og fysisk teater i samme festival, og jeg håper de vil lære av det de ser.

Mandag kveld er noen av de unge, håpefulle danserne samlet på kulturskolen for å øve til festivalen når Driva sniker seg inn. Et mylder av små kropper utkledt som gamlinger flokker seg rundt de to danseinstruktørene med tusen spørsmål og kommentarer til hver beskjed som blir gitt. Med stoisk ro samler Hege Lauritzen barna i en stor sirkel, gir bekreftelser og samler fokuset. Alvoret nærmer seg.

– Neste uke skal vi opptre i Hovshall før Absence Crew. Derfor må vi øve godt i dag. For hvis jeg ikke øver skikkelig på det jeg skal gjøre, er det ikke godt å gå på scena, sier Hege til den konsentrerte ungeflokken som nikker storøyd tilbake.

Å skulle danse før tøffingene i Absence Crew er en ære, for det finnes knapt kulere dansegrupper i landet.

– I dag må vi konsentrere oss 160 prosent, skyter Tendai inn, før de deler gruppa og setter i gang. Små kropper kopierer så godt de kan bevegelsene til de voksne danserne, bommer litt på timinga, tar feil av venstre og høyre, men henter seg fort inn igjen. Det er i alle fall ingenting å si på innsatsen.

Og når vi skyter inn et spørsmål om hvordan dette blir til noen av gutta på veit ut av timen, får vi klar beskjed:

– Det blir kult, du bør kjøpe deg en billett!