Det er en helt særegen teknikk kunstneren fra Ålvundfjord har utviklet. Det startet for flere år siden, i 2012, da hun skulle lage en tegning av en gammel låve i Ålvundfjord, Buktalåven. Falleferdig, men et bygg med en historie. Et landemerke i bygda. Nå skulle den rives, for å gi plass til et nytt hyttefelt.

Bergljot ville ta noen avtrykk av treverket, for på et vis å ta vare på det. Hun la papirark mot den gamle låveveggen, skraverte over med en grafittstift.

De ble liggende en stund, avtrykkene, før hun fant dem fram igjen. Da hun studerte arkene, oppdaget nun noe nytt der inne, noe annet enn strukturen i treverket, mer enn sprekker og årringer og spikerslag. Det dukket fram skikkelser og figurer i mønsteret.

Med blyanten lokket hun dem fram, lot fantasien få fritt spillerom, lot den leike med vesen fra folketroen og eventyrenes verden. Bergljot beskriver hvordan hun snur og vender på arket for å finne motivene; for å lete fram det som ligger skjult i avtrykket. Hun arbeider det fram, holder på til figurene kommuniserer med hverandre, til hele historien i bildet er fortalt. En drøm, en fortelling, et eventyr. Hvert bilde blir unikt, ettersom hvert avtrykk er forskjellig.

Alle avtrykkene fra låven ble etter hvert til ferdige bilder, som blant annet har vært vist på ei utstilling på Seljebøen for ei stund siden. Folk tok godt imot bildene, og alle er i dag solgt.

Seinere har Bergljot også tatt avtrykk av treverk andre steder; hun har blant annet lagt ark og stifter mot de gamle veggene til Hov kirke og Oppdølslåven på museet på Leikvin. I Trondheim har hun skravert mønsteret av steinen i Nidarosdomen. Hun velger bygninger med historie, som har "levd" ei stund, og som har vært viktige, har hatt mening for folk. Hun sier det er hennes måte å ta vare på den norske kulturarven.

– Å skape et bilde ut av et avtrykk er noe helt annet enn å ha en gjenstand, en modell eller en tekst som utgangspunkt, forklarer Bergljot.

– Nå er det møtet mellom strukturen i treet og fantasien min jeg må forholde meg til, og fantasien utfordrer meg som tegner.

Hun legger til at det er viktig for henne å tenke på anatomi, lys, skygge, perspektiv og komposisjon for at bildene skal bli «troverdige».

– Jeg kommer derfor stadig i en slags dragkamp mellom det tegnetekniske og ønsket mitt om at mest mulig av det originale i avtrykket skal bevares.

De siste åra har kunstneren fra Sunndal utdannet seg innen illustrasjon ved Høyskolen Kristiania avdeling Trondheim. Hun var ferdig utdannet i vår, og håper nå å kunne gjøre et levebrød av kunsten, å sikre seg ulike oppdrag som illustratør.

På tidlig 90-tall kom det en henvendelse til Sunndal fra Issaquah i Washington, USA, om å knytte bånd og bli vennskapsbyer. Den gangen var de to stedene omtrent like store, med rundt 7500 innbyggere, og det var også andre likhetstrekk, som at begge stedene hadde ei viktig lakseelv. Det var mye kontakt mellom Sunndal og vennskapsbyen, med flere besøk. Etter hvert vokste stedene imidlertid fra hverandre – i dag har Issaquah omtrent fem ganger så mange innbyggere som Sunndal, og vennskapet har blitt mer eller mindre sovende. Men for noen ble det knyttet sterke og varige bånd av forbindelsen over dammen. Som for Gunnar Olav Furu, tidligere plansjef i Sunndal, nå pensjonist. Han og familien dro for å leve i Issaquah i et halvt år på 90-tallet, og holder fortsatt kontakt med daværende ordfører og hans familie. De har truffet hverandre mange ganger i årenes løp.

– Etter et besøk i fjor fikk vi spørsmål om det fantes en lokal kunstner som kunne være med i en utsmykkingskonkurranse i Issaquah, forklarer Gunnar Olav. I tilknytning til lyskryss i byen står det rundt tjue store bokser i metall, som utsmykkes med bilder signert ulike kunstnere. Kunne det finnes noen i Sunndal som ville være med og prege bybildet i Issaquah? Furu kontaktet det lokale kunstlaget, som foreslo Bergljot.

Bergljot sendte flere forslag til bilder, og fikk i februar i år beskjed om at et av bildene hennes, «Ferd»/»Journey», hadde blitt utvalgt. Hun sier at hun setter stor pris på å få vist bildet sitt på en slik måte. Trolig vil det prege bybildet i flere år – i et kryss Gunnar Olav kjenner godt til. Sentralt i byen, ikke langt fra elva, forklarer han. Ved bildet vil det også være informasjon om kunstneren.

– Du skal ikke se bort fra at dette kan være starten på noe mer, sier Furu til kunstneren.

– Jeg synes det er spennende, at en kunstner får en mulighet til å reise til USA og presentere seg. Da kan det fort hende noe, smiler han.

Første uka i oktober drar Hals til Issaquah for å delta på laksefestivalen Salmon Days. Der skal hun blant annet møte skoleelever og fortelle mer om sin kunst, hun skal være med i en parade – i bunad, sjølsagt – og hun skal på festmiddag. Reise og opphold betales av Issaquah.

Furu har for øvrig også tanker om at Sunndal kan lære noe av vennskapsbyen. Også her finnes flater som kunne vært godt egnet for kunst i det offentlige rom. Det sier kunstlagets Gry Osen Øverli seg hjertens enig i, og minner om lagets formål som er å gjøre kunst tilgjengelig for flest mulig.

– Vi trenger flere møtepunkt med kunst!, nikker hun.