Innlegg fra direktør i Utlendingsdirektoratet (UDI) Frode Forfang om nedlegging av mottak:

Ikke bare opprettelse av nye asylmottak, men også nedleggelse kan skape sterke reaksjoner. UDIs beslutning om å legge ned det kommunalt drevne mottaket i Sunndal, som har fungert godt i mange år, er et eksempel på det. Det er forståelig at det blir slik all den tid mottaket er godt etablert i lokalsamfunnet. Det skaper også arbeidsplasser og aktivitet både i selve mottaket og i kommunen for øvrig. I likhet med det store flertallet av mottakene, ligger også Sunndal mottak i en mindre distriktskommune.

Det er gode grunner til at vi legger ned mange asylmottak over hele Norge. I 2015 kom det 31 500 asylsøkere til Norge. I årene rett forut kom det om lag 10-12 000. I år ser tallet ut til å bli under 4000. Ikke siden 90-tallet har det kommet så få asylsøkere. At kommunene bosetter raskere enn før, påvirker også behovet for mottaksplasser.

Vi er kommet i en situasjon der vi ikke bare må ta bort den ekstra kapasiteten vi skaffet oss i forbindelse med høsten 2015. Nå må vi også legge ned mottak som har drevet i en årrekke. Mange reagerer med sorg, noen også med sinne.

Grunnleggende sett er ikke situasjonen så vanskelig å forklare. Vi kan ikke ha mange flere plasser enn det er behov for. Det er dyrt for staten å ha mange mottaksplasser stående tomme.

Tallene taler for seg selv. På det meste, ved årsskiftet 2015/2016, var det over 30 000 beboere i mottakene. Nå er tallet rundt 7000. Hvis vi sammenligner med situasjonen for bare ett år tilbake, er antallet beboere nå en tredjedel. Det gir seg selv at vi har måttet bygge ned kapasiteten, og det i et ganske stort tempo.

Mange har synspunkter på hvilke kriterier som bør brukes når mottak legges ned. Her må vi se på helheten. En viktig føring er fortsatt at vi skal ha mottak geografisk spredt over hele landet. Vi ønsker også ulike typer driftsoperatører, det vil si private, kommunale og ideelle. Det har også vært en føring fra departementet at kostnadene per mottaksplass skal ned. Derfor har pris vært et viktig kriterium, sett opp mot kvaliteten på mottaket og tilbudet den enkelte beboer får. Men til syvende og sist er det en helhetlig vurdering som gjøres hver gang det besluttes å legge ned mottak.

De mottakene vi nå sitter igjen med, er gode mottak hvor det er lite som skiller både når det gjelder kvalitet og pris. Vi har vært nødt til å si opp kontrakter også der det virkelig smerter, det vi si noen av våre beste og mest veletablerte mottak som har drevet godt i mange år og som har vært en naturlig del av sine lokalmiljøer.

Enkelte har vært bekymret for om den kraftige nedbyggingen skviser kommunale og ideelle driftsoperatører til fordel for private. Når vi summerer opp det som har skjedd så langt, ser vi at alle typer driftsoperatører har måttet avvikle mange mottak, men at det andelsmessig er private som har redusert mest. Ved inngangen til høsten 2016 utgjorde de private 71 prosent av de ordinære mottakene, mens de ett år senere hadde fått sin andel redusert til 41 prosent. De kommunale har i samme periode økt fra 14 til 35 prosent, mens ideelle har økt fra 14 til 23 prosent. Når det gjelder mottak for enslige mindreårige, har de privates andel gått ned fra 88 til 79 prosent, mens kommunale har økt andelen tilsvarende.

Ulike typer driftsoperatører har forskjellige styrker og svakheter. Kvalitetsmessig er det ikke systematiske forskjeller, bortsett fra at kommunalt drevne mottak har det fortrinnet at driften lettere kan sees i sammenheng med øvrige kommunale tjenester. Derfor har det vært et ønske om å få flere kommuner til å drive mottak når vi har bygget opp. Det viktigste fortrinnet til de private har vært fleksibiliteten. Behovet for mottak har svingt kraftig gjennom mange år, og vi trenger et marked av private operatører å bygge på når det er behov for å øke kapasiteten igjen raskt.

Vi har fortsatt for mange mottaksplasser i forhold til behovet. Derfor vil nedbyggingen fortsette. Skulle asylankomstene holde seg like lave som nå det nærmeste året, vil vi virkelig være nede på grunnfjellet når det gjelder kapasitet. Da vil også hensynet til beredskap og fleksibilitet måtte slå enda sterkere inn. Vi kan ikke risikere å ta bort hele det private markedet for drift av asylmottak. Det er kun disse som er i stand til bygge opp igjen kapasitet raskt nok hvis behovet for det oppstår. Kommunale mottak vil fortsatt være viktige. Men disse driver kun i egen kommune, mens private operatører har mulighet til å bygge opp i større skala nasjonalt. Dette er hensyn vi er nødt til å ta med oss når den totale kapasiteten etter hvert kan bli kritisk lav.