De fleste har vel forsøkt å forestille seg det. Hvordan det var på Utøya 22. juli 2011.
Regissør Erik Poppe skriver i rulleteksten helt til slutt i filmen at det ikke bare finnes én sannhet om det som skjedde. Han har laget sin versjon.
– Vi føler vi må se denne filmen. Fordi den er viktig, sier Synne Sollid Sæther til Driva før filmen. Hun har tatt turen til kinoen denne fredagskvelden sammen med Axel Trønningsdal, Ragne Gjersvoll, Mari Ulvund og Anna Smisetfoss Røkkum. De er alle 17 år gamle. De peker sjøl på at de bare var ti år den gangen, i 2011. De er forberedt på sterke inntrykk. Regissøren har advart om at filmen ikke er for alle. Støttegruppa etter 22. juli har sagt at alle som vurderer å se filmen, må tenke seg nøye om.
– Jeg gruer meg, medgir Mari. De andre nikker. Det er en annerledes kinoopplevelse de går til i kveld.
I filmen møter vi Kaja (18) og hennes venner på sommerleiren. Filmen starter når de unge, sjokkerte over bombeangrepet i Oslo, betrygger sine pårørende med at de er langt unna. Så brytes tryggheten. Det høres skudd. Så følger vi Kaja i hennes kamp for å overleve. Minutt for minutt.
Det er en sterk film. Vond. En kan ikke lukke øynene, heller. Og tenke at «det er jo bare en film». Dette skjedde. Det er grufullt, uhyrlig. Alle de unge menneskene, hver og en med sterke drømmer og håp og tro på en framtid. Panikken. Lidelsene. Skrekken. Dødsangsten. Forvirringen. De umulige valgene de ble stilt overfor. Alle spørsmålene. Hva skjer? Hvem skyter? Hvorfor? Det er tett på, nært. Intenst. Brutalt. Filmen setter seg i kroppen.
– Mange delte opplevelsen av at tida på øya føltes som en evighet. For å overføre noe av den opplevelsen til publikum ønsket jeg å gjøre alt i ett, og ikke bruke klassiske filmatiske virkemidler som klipp og musikk, men heller skildre det minutt for minutt, har Poppe forklart til NRK. Grepet fungerer.
Det gjorde opplevelsen i Keila fredag kveld enda sterkere at Jakob Vorren, som sjøl var på Utøya, fortalte om sin sannhet, sin historie, før filmen ble vist. Han var 17 år den gangen. På Utøya for tredje gang. «Verdens tryggeste sted». Han fortalte at han hadde overtatt ei vakt i hovedhuset. Der hørte han over radioen at det var en politimann på veg med båten.
– Plutselig hører vi skudd.
Jakob så Anders Behring Breivik rette våpenet mot et menneske, og trekke av. I Keila fortalte han hvordan terroristen skjøt sine ofre i brystet og i hodet. I filmen runger skuddene gjennom hele filmen. Alle skuddene! Kripos har beregnet at Breivik avfyrte 121 pistolskudd og 176 rifleskudd – altså totalt 297 skudd. I filmen kommer det godt fram hvordan skuddene virker å komme fra alle kanter, og forklarer hvorfor ungdommene trodde det måtte være flere gjerningspersoner.
Erik Poppe har sagt at han med filmen håper å skape større forståelse av hvordan tilfeldighetene rådet over alles skjebner i det kaoset som oppsto da ondskapen slo ned. Til alt hell kom både Jakob og de andre ungdommene fra Driva-distriktet som var på Utøya, heim igjen i god behold. De kan fortelle sin historie. Dele sin sannhet. Som Jakob. Poppe er redd minnet om det som skjedde på Utøya, er i ferd med å falme hos folk. Han vil vise hvordan høyreekstremisme kan se ut.
– Vi ser at det er en framvekst av høyreekstremisme og fascisme i Europa. Da er det viktig å minnes på at dette har skjedd og kan skje igjen, har han sagt til NTB. I sin samtale med Ole Magne Ansnes kom Vorren inn på det samme. Og pekte blant annet på at 22. juli fortsatt ikke er pensum for norske skoleelever. Det er uforståelig.
– Jeg synes ordskiftet i for stor grad bærer preg av at man snakker om 22. juli som en naturkatastrofe, heller enn den målretta politiske terroren mot arbeiderbevegelsen som den var, sier Vorren til Driva.
– Anders Behring Breivik valgte ikke Utøya som et tilfeldig mål, det var et angrep på mennesker som kjempet for verdier som solidaritet, mangfold og menneskeverd, det diametralt motsatte av hva den høyreekstremismen han kom fra, kjempet for. Jeg tror denne filmen kan være med å sette dette på kartet.
Det har vært en del debatt rundt filmen. Tilfører den noe nytt? Er det for tidlig?
Vorren sier at han ser filmen som en helt ærlig, naken og oppriktig skildring av hvordan det var å være på Utøya 22. juli 2011. Sjøl så han filmen noen dager før premieren hos produksjonsselskapet.
– Det er en sterk og gripende film. For mange vil det nok være vanskelig å måtte se den. Likevel er det viktig at folk ser den, fordi vi kan eller skal ikke glemme hva som skjedde på Utøya 22. juli 2011. Det skylder vi de som mistet livet sitt denne dagen.