– Jeg har alltid vært interessert i fugler, og har tro på at for å bli ivrig, er det nødvendig å få inn fuglekunnskapen fra barnsbein av. Sjøl startet jeg tidlig med å lære mine unger om fugler og ta dem med på tur. Men det må sies at fugleinteressen tok skikkelig av først etter at jeg ble sammen med Jo (Heggset).

Marita hadde ikke veldig sans for ugler, og syntes de så litt merkelige ut. Men etter å ha vært med på ringmerking av ugleunger for første gang, var hun frelst.

– Jo, jeg falt pladask første gangen jeg var med og ringmerket kattugleunger. Jo hadde 2–3 uglekasser på denne tida. Nå har vi 20, forteller hun.

Og ugleinteressen er såpass sterk at når de fikk høre om observasjon av sjeldne arter i Trysil, satte de seg i bilen, kjørte til Trysil og fikk oppleve både slagugle og lappugle.

– Jeg har sett de fleste uglene som hekker her til lands, men har ennå til gode å se snøugla.

– Hva med den største, hubroen?

– Der har jeg en litt spesiell opplevelse, og har faktisk hatt hubro på badet. Vi fikk varsel om at en hubro var på Årnes like før jul et år. Den satt nede i fjæra og var tinnspekt. Det viste seg at den hadde slått ned på ei stokkand, og bakset seg på land med denne. Men når fjærdrakta blir gjennomvåt i 15 minus, speiker det fort til. Den satt fremdeles på stokkanda da den ble funnet. Så tok vi med oss både hubro og bytte heim og fikk tint dem opp. Og da hubroen hadde fått varmen i seg, ga den seg til å spise opp anda den hadde tatt, forteller hun.

Siden ble hubroen ringmerket og sluppet fri på stedet der den først ble funnet.

– Dette ga oss muligheten til å observere den et par års tid, og vi fant ut at denne faktisk hadde spesialisert seg på stokkand.

Et par år seinere fant de den skadd, og ikke i stand til å fly.

Da ble gode råd dyre, og de kjørte den med seg til Lillehammer, til en som er kjent for å ta vare på ugler og rovfugl.

Der kunne de ikke finne årsaka til at den ikke klarte å fly, så den ble tatt med til et veterinærinstitutt i Oslo der de hadde bedre røntgenutstyr.

De fant et hagl som hadde ødelagt en sene i den ene vingen. Siden den aldri mer kom til å bli frisk nok til å fly og livnære seg sjøl, ble det bestemt at fuglen måtte avlives.

Marita og Jo tar sjøl imot både ugler og rovfugl til rehabilitering, og mange fugler har kommet seg på vingene igjen etter et opphold med mat og godt stell.

Som ugleungen som holdt på å forkomme av 30 graders varme. Med god pleie og tilførsel av væske og døde mus, kom ungen til krefter igjen.

Men fugleinteressen omfatter sjølsagt andre arter enn bare ugler. Her mates det både heime i Øravegen og ved hytta.

– Vi forer fram til sommerferien når fugleungene har blitt flygedyktige. Og så kommer vi i gang igjen med foring tidlig på høsten, når det blir rim på bakken og færre insekter å leve av.

– Og hva er lyden av vår for deg blant alle trekkfuglene?

– Det må være svarttrosten. Når jeg hører den, kommer jeg i vårstemning.

Marita har tatt på seg vervet som leder i lokalforeningen for Surnadal, Rindal og Halsa av Norsk Ornitologisk Forening.

Medlemsmassen lokalt er ganske så mannsdominert, og Marita er eneste kvinnelige medlem.

– Fugleinteressen blant medlemmene arter seg ganske så forskjellig. Noen er svært ivrige med å sette opp nett og ringmerke fugler på trekk om høsten. Andre er ivrige fotografer og sitter tålmodige på lur med lange telelinser, mens atter andre gjerne drar land og strand rundt for å se nye arter og oppleve steder der mye fugl er samlet. Og for at gutta skal få anledning til å dyrke interessen, er det greit å ha noen til å ta seg av det administrative i foreningen, humrer hun.

Samtidig konstaterer hun at medlemsmassen begynner å dra på åra, men med et sårt ønske om å rekruttere nye og yngre medlemmer.

– Det er derfor det er så viktig å få opp fugleinteressen helt fra barndommen. Vi hadde ønsket oss et fuglekikketårn på vegen ut mot småbåthavna, men slikt koster penger, og foreningen har i hvert fall ikke økonomi til å finansiere et slikt tårn. Men jeg tror det ville ha blitt flittig brukt om det sto der.

I mai-juni er det tid for årets høydepunkt igjen, nemlig ringmerking av ugleunger.

Jo klatrer opp i holken med fare for å bli angrepet av krakilske foreldre, mens Marita står nedenfor treet med håv for å fange opp voksen fugl i det de flyr ut av reiret.

For øvrig passer de godt på ikke å oppsøke holkene for ofte og forstyrre fuglene for mye i hekketida.

– Vi har vel erfaring for at uglene er ganske robuste slik sett, og tåler en del uten at hekkingen blir ødelagt.