De står og holder hverandre. Ser på hverandre. Snakker lavt og enser ingenting av det som er rundt dem. Endelig har de møttes igjen. Etter 62 års ventetid. Maja Lene fra Åbo i Finland og Maj Helene fra Grøa i Norge.

De to som har delt hverandres liv på en helt spesiell måte. Uten egentlig noen gang å ha fått anledning til å bli kjent. Et kort møte på en ferjekai i Tromsø i 1952 er alt. Siden har de ikke møttes. Bare brevvekslet.

Vi er på et hotell midt i Helsingfors sentrum. Der har Drivaturen tatt inn for natten – og de neste to dagene. Maj Helene Levik har sett fram til denne ettermiddagen. Lenge. I mange år. De siste dagene har spenningen bygd seg opp. For endelig har de fått til en avtale om å møtes. Hun og jenta hun møtte for 62 år siden. Helt tilfeldig på kaia i Tromsø. Hjembyen til Maj, som hun helst bare kalles.

– Jeg hadde fått ei lita søster og var ute og trillet henne. Den gangen var det populært å gå ned til ferjekaia for å kikke på alle bilene og båtene. Mange reisende kom med biler det sto SF på. Og mange kom i busser fra Sverige som det sto «Abonnerad» på. Vi ungene lurte veldig på hvilket sted det var, sier Maj med et smil.

Akkurat denne trilleturen med lillesøsteren skulle bli helt spesiell. Og på mange måter sette sitt preg på hele livet til ti-åringen. Hun møtte nemlig en annen ti-åring. Ei tett lita jente med mørkt hår som var med en finsk bil. Det sto SF på den.

– Vi kikket på hverandre, og kanskje var det jeg som tok kontakt først? Det er lenge siden, så det er ikke så lett å huske. Hun fikk et skjell jeg hadde funnet nede i fjæra, og hun ga meg noen finske mark. Vi utvekslet adresser. Så var hun borte. Møtet varte ikke lenge.

Etter at de to jentene møttes på kaia i Tromsø,  begynte brevvekslingen. Begge var med i speideren. Dette sendte de bilder av. De laget tegninger til hverandre, og sendte bilder av søsken og annen familie. Årene gikk, uten at de kommuniserte på annen måte enn med bilder, gaver og tegninger. Maj Lene i Finland kunne bare finsk, det kunne ikke Maj Helene – dermed ble det et nært vennskap uten ord. Først for ti år siden ble det satt ord på ting. Da fikk Maja Lene en svigersønn fra New Zealand. Dermed ville kun lære seg engelsk, for å kunne kommunisere med ham og hans familie. Samtidig fikk Maj også en bekjent som kunne finsk. Alt dette gjorde kommunikasjonen enklere.

– Men fram til da hadde det ikke vært så mange ord. Bare sånne ting som «Love and kisses» og «Please come and see me».

Men bilder og gaver kan si mye. Bilder av kjærester. Bilder fra bryllup og barnedåper. Gaver til store anledninger. En konfirmasjonshilsen.

– Vi fulgte hverandre tett. På vår måte. Slik har det fortsatt fram til i dag, sier Maj Helene.

Når Maj nå sitter på hotellrommet 62 år etter – før møtet – og forteller sin historie, er det som et eventyr.

– Alle har en historie, sier hun beskjedent.

Det er lett å se at hun er spent. Mange har pushet på henne for å få til et møte. Begge sønnene, ektemannen Martin – alle har de oppfordret henne om å treffe Maja fra Finland, som har vært en del av familien i alle de år. Uten at noen har sett henne.

– Det er liksom noe som har manglet. Nå skal ringen sluttes, sier Maj opprømt.

Det er bare en time til hennes finske venninne skal komme. Eller kanskje hun ikke kommer? Man kan aldri helt vite….Noe kan jo skje. Maj fikler med mobiltelefonen og sier at de har utvekslet telefonnummer. Så vil hun jo i alle fall få beskjed. Sier hun. Om noe skulle inntreffe.

Alle knytter vi bekjentskaper her og der. Det kan være på ferieturer eller ved andre møter. Det hender til og med at adresser og telefonnummer blir utvekslet. Men så dør kontakten langsomt ut. Feriebekjentskaper fra Lillehammer og Stoke on Trent vaskes bort fra hukommelsen. Ikke en gang den gode kontakten på Drivaturene blir opprettholdt mellom turene.

– Vår kontakt var slettes ikke av den enkleste sorten, sier Maj. - Jeg har nemlig reist mye. Til steder som Sidney, Singapore eller Kuwait. Og jeg har gått på pikeskole i England.

Maj forteller oss om et voksenliv der hun jobbet for UD i Rotterdam. Der traff hun mannen Martin, som var sjøkaptein.

– Vi traff hverandre under en sjøforklaring, sier hun.

Senere ble hun med ham rundt om i verden, før de til slutt bosatte seg i Sunndal. I 24 år var hun ansatt ved Verket. Der jobbet hun på direktørens kontor. Men uansett sted og jobb; kontakten med Maja Lene i Finland ble opprettholdt. Brev ble sendt. Brev kom fram til riktig adresse.

Klokken er litt før 1600 mandag 25. august. På hotellet i Helsingfors er det ingen som vet hva som foregår borte i sittegruppen ved heisen. De to flotte damene på 72 år har funnet noe de har savnet gjennom hele sitt voksne liv. Hverandre. Det er nesten så vi ikke våger oss bort til dem for å ta et bilde. Vi vil for all del ikke ødelegge denne stunden.

– Jeg så at det var henne med en gang hun kom inn døren, sier Maj.

Maja Lene er like opprømt. Vi spør henne hvordan de siste dagene har vært.

– Jeg har vært så spent, sier hun. Rød i kinnene og staselig pyntet til sitt møte med sin «ukjente» venninne fra Norge.

De to har også med gaver til hverandre. Helt sikkert fine gaver. Som det ligger mye omtanke bak. Men nå har de bare har to timer til rådighet, den tiden synes vi de skal få ha mest mulig for seg selv. Det fortjener de etter alle disse årene. De henter seg kaffe i resepsjonen og forsvinner opp heisen. Hullet i historien til dem begge er tettet. Historien om Maja Lene og Maj Helene er rørende. Noen vennskap er sterkere enn andre.