Joseph Ngong Garang (31) er født og oppvokst i Sør-Sudan, men kom til Norge som 16-åring. I dag bor og arbeider han i Sunndal. Han håper mange vil støtte årets tv-aksjon. Tilgang til reint vann er avgjørende, mener han.

Han smiler til venstre og hilser til høyre. Joseph kjenner mange i Sunndal, og mange kjenner ham. Vet å sette pris på den blide og omgjengelige 31-åringen, som i flere år har arbeidet som rørlegger ved Comfort Sunndal – Sunndalsrør AS. At han valgte å bli nettopp rørlegger, var ingen tilfeldighet. Men mer om det litt seinere.

– Hei, Joseph, hilser en som passerer. Han får ei hand i været og et varmt og bredt smil i retur.

– Jeg trives her i Sunndal, nikker Joseph. Forteller at han akkurat har vært heime hos et eldre ektepar for å gjøre en jobb for dem. De spurte om ham om bakgrunnen hans, ville vite hvor han kommer fra. Joseph deler gjerne. Forteller om sin bakgrunn.

– Mange trivelige folk her, smiler han.

Nå er firmabilen parkert, arbeidsdagen unnagjort.

Joseph kom til Norge 1. juli 1999. 16 år gammel. Fra Sør-Sudan, via Kenya. Han forteller om en oppvekst der først far, så mor, døde. Han ble tatt vare på av bestemor, seinere av andre familiemedlemmer. Helt til de militære fra nord, fra Sudan, kom. Familien ble jaget på flukt. Joseph var sju år gammel. Han forteller at han husker hvordan det føltes. Å være på flukt. Frykte for livet sitt.

– Det er litt tungt å fortelle om det, nikker han.

De rømte gjennom skogen, slik mange andre i det samme området har gjort. To onkler, deres koner og barn og Joseph. Uten mat. Uten vann. Én dag på flukt. To dager. Tre dager.

– Den fjerde dagen kom det regn. Det var det som gjorde at vi overlevde, sier han. Konstaterer det bare. Med et smil.

Familien greide å komme seg til flyktningeleiren, hvor de ble boende en stund. Sammen med flere av sine søskenbarn ble Joseph etter hvert tvunget videre til en større flyktningeleir i nabolandet Kenya. Etter hvert søkte de om å få komme til Vesten. Amerika. Europa. Norge sa ja. Tok dem imot. Flere unge menn – med mye i bagasjen. Erfaringer og opplevelser det er vanskelig for folk flest i Norge å fatte. Å forstå. Joseph husker mye, forteller han. Noe gjør det vondt å huske. Han velger bevisst å ikke ta fram de minnene så ofte. Noen ting snakker han bare med søskenbarna sine om. De som kom til Norge sammen med ham. I dag bor to av dem i Namsos og en i Trondheim. De treffes regelmessig, seinest sist helg. Joseph setter pris på å ha dem så nære. Familie, noen som vet, som husker.

– Vi deler ofte minner om ting fra heimlandet. Noen ganger rister vi på hodet, andre ganger smiler vi. Av og til blir det bare veldig stille.

Joseph sier han er opptatt av ikke å dvele ved fortida. Han husker, men lar ikke det han har opplevd, farge dagen i dag. Han er her, nå. På Sunndalsøra. Han vil se framover. Han giftet seg for halvannet år siden. Kona kommer også fra Bor – men ble som Joseph tvunget på flukt sammen med sin familie da det brøt ut ny uro i området i desember i fjor. Nå bor hun i flyktningeleir i Uganda.

– De har det vanskelig. Det er lite mat, vann, mangel på medisiner. Jeg håper å få henne hit snart. Jeg driver og fyller ut papirer, forklarer han.

– Men som folk bruker å si; ting tar tid.

Det går mot vinter igjen. Lufta er skarpere, høsten farger fjellsidene gule. For ikke lenge siden kjøpte Joseph et gammelt hus han driver og pusser opp på fritida. Han har nok å gjøre på. Arbeidsdagene er også fulle.

Som rørlegger arbeider Joseph med vann. Yrkesvalget hans er nok en konsekvens av ting han så og opplevde i oppveksten, nikker han. Forteller at han husker hvordan det var å ikke ha tilgang på reint vann.

Joseph har en drøm, forteller han. Om en gang å reise tilbake til heimlandet.

– Inntil videre blir jeg her, men jeg har lyst til å reise tilbake om noen år. Da vil jeg dele den kunnskapen jeg har fått. Gi vann til mennesker.

TV-aksjonen har som mål å gi 100.000 mennesker varig tilgang til reint vann. Joseph smiler igjen, ser opp mot den skarpe blå himmelen.

– Det er veldig bra. At så mange folk skal få hjelp. Det er veldig, veldig viktig. Jeg håper folk vil bidra.