Ett år på Stortinget

"Det har kort fortalt vært meget arbeidsomt men veldig morsomt"

Fra åpningen av Stortinget: Fra venstre: Torbjørn Sagen (ordførerkandidat Kristiansund Høyre), stortingsrepresentant Helge Orten, stortingsrepresentant Marianne Synnes, ordfører Torgeir Dahl (Molde), ordfører Dag Olav Tennfjord(Skodje), stortingsrepresentant Vetle Wang Soleim  

Nye artikler

Mandag 1. oktober hadde det 163. Storting sitt første møte, med påfølgende høytidelige åpning tirsdag 2. oktober. For ett år siden tok jeg sete som en av Møre og Romsdal ni stortingsrepresentanter. Det har kort fortalt vært meget arbeidsomt men veldig morsomt. Å være stortingsrepresentant i Norge er et fantastisk verv å fylle, men hvordan er det egentlig?

Tredelt verv

Å være stortingsrepresentant er for meg et verv med et tre hovedinndelinger.

For det første skal du gjøre den jobben du er satt til på Stortinget. Komitésaker skal behandles, lover skal vedtas og debatteres i salen. Det skal lages ny politikk innad i eget parti og sammen med andre. Du skal møte masse ulike organisasjoner som vil overbevise deg som sitt syn i en sak. Og utenom dette skal man reise ut i både landet og verden for å besøke bedrifter, kommuner og andre politikere. Man deltar på konferanser og henter inn ny kunnskap.

For det andre skal du være en representant for de lokale sakene som opptar ditt eget hjemfylke. Jeg reiser derfor mye rundt i Møre og Romsdal for å snakke med bedrifter, organisasjoner og politiske kolleger. Vi som er i partier med regjeringsposisjon har en viktig rolle som døråpner inn til både statsråder og stortingsrepresentanter i ulike saker. Både for de som er enige og uenige med ditt eget eller regjeringens syn på saken. Hvis en ordfører med annen partifarge enn min egen tar kontakt om en viktig sak for regionen eller kommunen, er jeg opptatt av å være like aktiv i å finne en løsning på saken som om det var en Høyre-ordfører. Velgerne forventer at vi folkevalgte jobber sammen på ulike nivå, også mange ganger uavhengig parti, til det beste for folket. I tillegg til jobben som døråpner er det å videreformidle spørsmål, være synlig i media og delta aktivt i debattene som går viktig.

Enkelte representanter blir valgt til å inneha internasjonale verv på vegne av Stortinget, noe som utgjør det tredje punktet. Jeg ble innvalgt i Europarådets parlamentarikerforsamling som møtes i Strasbourg over fem dager, fire ganger i året. Her står menneskerettigheter i Europa øverst på dagsorden. Jeg har oppdaget at det er mye lengre fra formannskapssalen på Smøla og norsk politikk, og til Europarådets møter enn det man skulle tro. Her skjer brytninger på tvers av alle deler av Europa, og menneskerettighetsspørsmål vekker stor debatt. 

Så når disse tre ulike dimensjonene skifter om hverandre i løpet av én arbeidsdag, der du i tillegg skal ha noe vettugt å komme med av egne synspunkter, er tempoet og arbeidstrykket meget høyt – men det er sånn man liker det!

Når det store Europa blir en del av arbeidshverdagen er det viktig å ikke slippe fokus på de lokale sakene. Regionale og lokale aviser fra Møre og Romsdal leses på nett, telefoner kommer inn fra lokale representanter, og sosiale medier og lokalradio holder deg alltid oppdatert på det som skjer. Likevel imøteser jeg fortsatt mer pågang fra ulike aktører lokalt. Enten en bedrift som har utfordringer med byråkratiet, noen ildsjeler som vil ha oppmerksomhet om en sak eller en konferanse som arrangeres.

Lokalt er stortingsrepresentanter supergeneralister, selv om vi er spesialister i jobben vår på Stortinget.

Mørebenken er et kollegium

Jenny Klinge sa under Politisk festaften i Molde at samarbeidet på Mørebenken er bedre nå enn før. Jenny har lenger fartstid enn meg, men det er også min opplevelse at samarbeidet er godt og kollegialt. Det ble fra denne perioden innført ett fast møte hver måned der alle som ønsker å fortelle en samlet Mørebenk noe, kan gjøre det. Vi representanter har i enten posisjon eller opposisjon ulike veier å gå når det gjelder å jobbe med en sak. Der vi i posisjon kan henvende oss gjennom politiske kanaler direkte til departementer og statsråder, kan opposisjonen få svar og utfordre ved å ta saken opp i for eksempel spørretimen på Stortinget. Jeg har ikke opplevd noen fogderigrenser på Mørebenken, noe som er veldig bra.

Et viktig poeng utledet av nettopp dette, og som ikke kan gjentas for ofte, er hvor stor betydning det har at det er enighet innad i fylket. Hvis det er prosjekter fylkestinget eller regionrådene støtter hverandre på, vil saken både ha større tyngde opp i mot regjeringen og Stortinget, og saken havner høyere opp på vår dagsorden. Det er ingen tvil om at saker hvor det er lokal enighet lettere jobbes med enn saker hvor det er splittelse og uenighet.

Det alle andre fylker i landet vårt håper på, er at penger eller satsinger som har gått til Møre og Romsdal avsluttes eller utsettes grunnet manglende lokal enighet eller omkamper. Konkurransen vår om å få penger på statsbudsjettet er ikke innad i vårt eget fylke, den er mot hele resten av landet.

Jeg håper folk, politikere og bedrifter fortsetter å ta kontakt med meg og andre på Mørebenken for å holde oss orientert, skryte av seg selv eller si fra om utfordringer man møter.

Nå ser jeg frem til en ny stortingssesjon, og ikke minst statsbudsjettet som kommer 8. oktober.

Vetle Wang Solheim, stortingsrepresentant for Høyre.