Debatt

det ble stille… eller?

"Mange av ungdommene jeg er i kontakt med daglig skriver til meg at de har det bra, men at de savner venner og skole og at Covid 19 suger."

Kjersti Ramsøy-Halle, er avdelingsleder ungdom i Sunndal kommune.   Foto: Ingrid Ellevset

Nye artikler

Vi er inne i den stille uka skriver ordføreren vår i sin påskehilsen til folket i lokalavisene. Det har han rett i. Norge er i dvale. Og det har vi vært siden 12.mars. Skoler, barnehager og møteplasser ble plutselig stengt. Gatene er tomme. Nyhetsbildet handler nesten bare om Corona. Hvor mange er smitta? Hvor mange er døde? Hvor mange ligger på isolat? En kan bli bekymra av mindre. Covid 19 er alvor.

Vi er inne i den stille uka skriver ordføreren vår. Og denne uka ble det dønn stille. For noen av oss så stille at det er på grensa til uutholdelig. En eviglang romjul. For utsatte barn og unge har den daglige kontakten med klassekontakt eller faglærer vært trygt og godt. Når gymlæreren tar kontakt og vil gå en tur. Eller når du får melding med engelsklæreren som gjerne vil høre deg i en tekst. Ikke sikkert du er så forberedt, det har vært så som så med nattesøvnen den siste tida, men shit au. Det er fint å snakke med Svein. Men denne uka ble også den kontakten borte. Og det ble stille. Helt stille.

Mange av ungdommene jeg er i kontakt med daglig skriver til meg at de har det bra, men at de savner venner og skole og at Covid 19 suger. Heldige ungdommer som har noen å savne, tenker jeg. Og vi skriver også om det. At vi egentlig er privilegerte, men at nå gjelder det å holde hodet kaldt og hjertet varmt. Holde ut. Bidra der vi kan. Høre etter, strenge, men nødvendige restriksjoner som legger begrensninger på friheten og mulighetene for sosialt samvær. Heldige ungdommer som har en fin skole som venter når dette er over med dedikerte og kloke lærere og godt klassemiljø. Heldige ungdommer som har et fotballag og en trener som venter. Men for noen, er stillheten altoppslukende. Bekrefter ensomheten. Det å være helt aleine, heile tida.

Koronakrisen har for mange forsterket følelsen av ensomhet. Selv om mulighetene for digital kommunikasjon er så å si ubegrensa, opplever noen unge nedstengingen av landet som trasig og vondt. Koronakrisen tror jeg gir oss alle en bekreftelse på hvor viktig det er med ekte kommunikasjon. Det å være sammen. Møtes over en kaffekopp eller en runde med air hockey. Spise vafler. Moderne dialog erstatter ikke den tradisjonelle samtalen, skriver en klok 18-åring i Aftenposten sine Si D!-spalter.

I ei tid der alt er snudd på hodet, snur også vi på ungdomssenteret på arbeidstidene våre. Det er vi stolte av. Nettopp for å være tilgjengelige for de som ønsker et slag UNO eller en runde biljard. I dag skal jeg lage taco til to kjekke gutter som bruker nedstenging og påskeferien til å male ping-pongrommet på ungdomssenteret sammen med klubbarbeider Andreas. Vi avtalte handlelista søndag ettermiddag. Kjøttdeig, mais, rømme og ost. Og så lefse, selvfølgelig. De er ikke akkurat storforlangende. Men de arbeider, ler, snapper litt med venner og prater med oss. Olav fra politiet kommer innom. Hilser slik som Ola Halvorsen anbefaler. Helt i tråd med retningslinjene, han også. Men slår av en prat før han må videre. Kjekke og gode ungdommer som vi er så glade i, og stolte av å kjenne. Vi er takknemlige for at vi får lov til å være en del av deres liv.

For oss handler det om tilstedeværelse. Også når det blåser på toppene, eller når alt annet ligger dødt. Vi er inne i den stille uka. Men på Sunndal ungdomssenter blir det forhåpentligvis alt annet enn stille. Det er rart hvor mye bråk den kan bli når to og to møtes også. Og det er ingenting som gjør oss gladere!

Er det flere som har lyst til å komme innom en time eller to- ta kontakt med Andreas og avtal et klokkeslett som passer. Han er tilgjengelig både på messenger og på snap, hele påskehelga.