Debatt:

Bispevigslingen i Trondheim og nordmøringene

Leserinnlegg.

Dordi Glærum Skuggevik.  Foto: Privat

Nye artikler

Bispevigslingen i Trondheim og nordmøringene:

I det katolske bispedømmet som omfatter Møre og Trøndelag – Trondheim katolske stift, ligger 3 av de 5 kirkene i Møre og Romsdal – i Kristiansund, Molde og Ålesund. De 2 andre ligger i Levanger og i Trondheim.

Ved vigslingen av den nye katolske biskopen i Trondheim, Dom Erik Varden, i Nidarosdomen lørdag 3. okt. gjorde nordmøringene seg sterkt gjeldende, for av de 3 hovedelementene i kirkemusikken denne dagen – to kor og orgelet, hadde nordmøringer ansvaret for 2 av dem!

I stedet for innleid ekstern organist, som den katolske kirken flere ganger har brukt ved sin Olsòk-messe i Domen, bemannet domorganist Magne Harry Drågen selv Steinmeyerorgelet denne dagen. Han er fra Averøya på Nordmøre, der Gange-Rolv kom fra, selv om sunnmøringene stadig prøver å gjøre ham til sunnmøring fra Giske…!

Domorganist Drågen spilte kororgelpulten i en subtil akkompagnering av det gregorianske koret Schola Sanctae Sunnivae som er utviklet av og dirigert av Anne Kleivset fra Halsa på Nordmøre – det før-trønderske Halsa! I dette gregorianske koret, som i verdens gregorianske kretser går for å være et av de 2-3 beste gregorianske kvinnekor i verden idag, synger det dessuten to damer fra Nordmøre: Marit Løfaldli fra det før-trønderske Rindal og Elisabeth Silseth fra det før-romsdalske Eide på Nordmøre.

Jeg vil spesielt berømme Sunnivaenes helgenlitani denne dagen – det gikk så det plistra! – som vi sier på Nordmøre. Vakkert! Elegant! Musikalsk! Bispekandidaten som lå utstrakt på magen på gulvet foran kortrappen i denne delen av seremonien - må ha fått seg et uventet kick. Her var det full fart fremover!

Bak Schola Sanctae Sunnivae satt undertegnede «gregorianske kårkjerring» og hadde en flott dag der jeg kunne synge med koret når tutti-partiene kom. Vidunderlig! Dessuten har man jo sunget 4 år i Nidaros domkor og 2 år i Nidaros oratoriekor, og det er alltid en opplevelse igjen å synge i Nidarosdomens akustikk, hvor det du synger plukkes rett fra leppene av dette fantastiske rommet.

Den katolske sognepresten som nok har vært pott og panne i opplegget for bispevielsen, Egil Mogstad, er også 1/4 nordmøring: hans farfar var fra en av husmannsplassene under Nistua Mogstad. Jeg fulgte Egil Mogstad dit en gang, og Per Nistu’n Mogstad viste oss plassen som nå er nedgrodd av olderskog. Men, navnet er fra Nordmøre!

Ved siden av meg ved søndre vegg i koret – «Østskipet», satt det ung mann som denne dagen var brannvakt: Gunnar Halle. Hans foreldre bor nå i Rø’grenda på Kvanne, og han har jobbet som sommervikar på kirkegårdene i Surnadal i sommer, og ble Pinsedag i år både døpt og konfirmert og tatt opp i Den katolske kirke i St. Olav katolske domkirke i Trondheim av biskop Eidsvig. I vår lille «busk-katolikk-menighet» på Skei, har vi hatt den store glede at Gunnar tar på seg oppgaven som lektor når han er på messene på Menighetshuset på Skei. Han har en stemme og en diksjon som mange kan misunne ham! Om kort tid vil han bli å finne i Kongen garde ved Slottet!

Nidarosdomens guttekor som alltid synger som engler, og som kan å oppføre seg, ble også akkompagnert av Domorganist Drågen, men da utgangsmusikken skulle spilles, gikk Drågen til hovedspillpulten vest i Domen og la til med en skikkelig fransk, stor orgelsymfoni hvor det var lett å forestille seg Atlanterhavets voldsomhet på Averøya og Hustadvika – der Gange-Rolv vokste opp! YES! – dere sunnmøringer!

Lesere anbefales å oppleve på nettet (katolsk.no) både den 2 ½ times bispevigslingen fra Nidarosdomen lørdag og den 1 ½ times høymessen fra St.Olav katolske domkirke idag – søndag, der den nye biskopen inntok sin domkirkes alter med 3 andre biskoper tilstede. Det må nemlig 3 biskoper til for at en bispevielse skal bli gyldig, så biskop Kozon av København, leder av Den nordiske katolske bispekonferanse, hadde måttet utstå en ensom tilværelse i Trondheim i Corona-karantene, for å kunne delta! Imponerende!

Det hadde vært stor ommøblering av Domen før vi kom. Det vi til daglig kaller «Østskipet», er egentlig koret. Det er stort i Nidarosdomen, for før de fleste sangerne og de fleste av prestene døde av Svartedauen i 1349, og det norrøne målet med dem – både muntlig og skriftlig, var det mange sangere i Nidarosdomen – de fleste fra Island, så koret var stort. Vi hører nok ekkoet av av dette store musikalske «førsvartedauiske» musikalske kraftsenteret i de religiøse folketonene fra Nordmøre. Det ble nødvendig å introdusere orgelet i liturgien etter mannefallet i skaren av korsangere da Svartedauen hadde feiet over dem.

Denne dagen var korene satt opp slik de ble satt opp i store katedraler: antiphonalt = på hver side av kordelen av katedralen. Nidarosdomens guttekor langs nordre vegg, Schola Sanctae Sunnivae langs søndre vegg. Det var ingen overraskelse, siden Egil Mogstad, i mange år – Nidarosdomens stjerne-guide, nok har hatt det meste av regien på alt som skulle skje under bispevigselen. Siden deltakerantallet var begrenset til 200, var de fleste plassert i vifteform under tårnfoten, og Vestskipet var folketomt. Det skapte litt forvirring blant folk både under inngang – og ikke minst under distribusjonen av nattverden – men det ordnet seg. Folk fant frem - etterhvert.

Den store overraskelsen under den 2 ½ times praktmessen i Nidarosdomen, kom da den nyvigslede biskop Erik gikk for alteret og intonerte nattverdsliturgien, med armene bredt ut mot nattverdsscenen i Vigelands scene fra Emmaus der Kristus bryter brødet med sine reisefeller – og blir gjenkjent: Den nye biskopen åpenbarte en stor sangrøst med rom, klang, brillians og flott diksjon – som ikke virker tillært, men opprinnelig. Når han talte, hadde også talestemmen samme rom og klang. En nordmøring ville ha sagt: - Na ny’ biskopen va’ go’ te’ å møss’!

Jeg satt slik at jeg så – på nært hold, Den norske lutherske kirkes nye preses – Olav Fykse Tveit, og Nidaros biskop Herborg Finnset. Nidaros biskop emeritus, Tor Singsaas, var også til stede. Ved slutten av nattverden, som ikke er felles for katolikker og protestanter, ble det klart at disse kirkelederne nok ikke var blitt informert om at de kunne delta med å gå frem og få velsignelsen av celebrerende prest/biskop, så den nyvigslede biskop Erik gikk ned til dem og gav dem velsignelsen. Det var et bevegende øyeblikk som minnet alle om den smertelige kirkelige adskillelse de siste 500 år. (Jeg håper alle oppgir alle planer om å feire Reformasjonens 500-årsjubileum!)

Det var svært interessant å sitte så nær innpå de lutherske kirkelederne, for det var tydelig at de hadde helt nye opplevelser i Norges nasjonalhelligdom, og nok gjorde seg mange og nye tanker om hva de denne dagen var med på. Jeg regner med at begge vil ha et personlig tankemessig etterarbeid som det vil ta en tid for dem å gjennomleve. Det vil nok dra etter seg for dem over lang tid. Så skal de jo også leve i samme kirkehovedstad som den nye biskop Erik i lang tid fremover. Jeg regner med at det skal bli spennende, berikende og konstruktivt for begge parter – for jeg husker veldig godt da pave Johannes Paul II ikke fikk feire messen med sine i Nidarosdomen i 1989, men måtte bruke en gymsal på NTH den gangen… Flere norske biskoper boykottet i tillegg den økumeniske bønnegudstjenesten i Nidarosdomen den gangen, men biskop Bremer satt på første benk i NTH’s gymsal! Jeg så ham, for jeg stod i koret ved alteret i gymsalen. Mange i Den norske lutherske kirke har nok skammet seg lenge etter det. Men, ting har endret seg fort, i økumenisk retning. Heldigvis. Sankt Johannes Paul ble nok ikke helgenkåret uten årsak…

Jeg husker også veldig godt at da «Nordiske gregoriansk sangfestival og konferanse 1997», ved Olsòk i dette 1000-årsjubileet for Trondheim by skulle avsluttes med Completorium i Nidarosdomen, og påfølgende Vigilie (nattmesse) nede på Marinen ved Nidelvens bredd etterpå, så mottok jeg en fax fra den gang kapellan i Nidarosdomen, Tor Singsaas, senere biskop i Nidaros, hvor han skrev at vi bare kunne glemme å fremføre gregoriansk sang i Nidarosdomen. Det ble for «katolsk» for ham, forstod jeg. Men da trådte formannen i foreningen Amici Cantus Gregoriani Nidrosiae inn på banen: Rektor ved Katedraleskolen – Schola Catedralis Nidrosiensis, Kristofer Grendahl, inn på banen og sa: - Får vi ikke synge gregoriansk Completorium i Nidarosdomen under «Nordisk gregoriansk sangfestival og konferanse», så kan Nidarosdomens guttekor bare glemme å få gratis øvingslokaler her på Katedralskolen! – Dermed gikk Domens dører opp…

Det hører med til historien at da det store festivalkoret på 130 der både professor Albarosa fra Det pavelige musikkinstitutt i Roma, og professoren i middelaldersang ved Luther College i Decorah, Minnesota, stod i koret, var ferdige med sitt Completorium denne Olsòk-natten, kom kapellan Singsaas bort til meg, tok hånden min og sa: «Takk ska’ du ha, Dordi.» Den slags «omvendelse» står det respekt av.

Deretter fikk undertegnede festival- og konferanseleder den gangen brev om at hun var blitt ridder av Den franske kulturorden «Artes et Lettres». Det er ganske pussig, at det er Frankrike, og ikke Norge som påskjønner slike historiske gjennombrudd i dette vårt land. Frankrike sendte sin ambassadør til åpningen av «Nordisk gregoriansk sangfestival og konferanse» den gangen i 1997. Han kom, så, hørte – og: påskjønnet!

Også 1000-årsjubileet for Olav den Helliges dåp i Rouen i 2014 ble en stor sak i Frankrike, mens det ble totalt ignorert og usynliggjort av Adresseavisen i Olavs by, selv om det var det største fransk-norske kulturelle samarbeidsprosjektet noen sinne. Adresseavisen har slik berøvet Møre og Trøndelag kunnskapen om dette store Olavsjubileet.

Det merkelige er – at begge de kirkelige bokhandlene i Trondheim nekter å selge undertegnedes bok om det store Olavsjubileet-2014, der veien til Stiklestad begynte for Olav. Hvorfor de ikke vil selge den? Jo, sier de – det er fordi boken er gitt ut på et «egenbokforlag» d.v.s. den er ikke redigert av en ekstern redaktør. Trøsten er at St.Olav katolske bokhandel i Oslo selger den – og alle nettbokhandler, men jeg forstår ikke at de kirkelige bokhandlene gjør felles sak med Adresseavisen i å holde kunnskapen om jubileet skjult for befolkningen i Møre og Trøndelag.

Hva er det med Trondhjem? Trondhjem er en liten by der mange vil være store. Det er kanskje der det stikker?

På bakgrunn av disse ganske nylige kirkehistoriske hendelser i Nidarosdomen, var det helt overhendig å sitte i Nidarosdomen lørdag 3. oktober og oppleve at en ny katolsk biskop av Trondheim stift kunne bli vigslet i Olav den Helliges gravkirke - og å høre de fantastiske musikalske innslagene fra kor, blåsere og orgel – der 2/3 av lederansvaret var lagt til nordmøringene! YES!

Glærum, 4.okt. – 2020.

Dordi Skuggevik

Nordmøring!