SPILLVERKET.NO: Agent Blazkowicz har vist seg som nazistenes banemann flere ganger tidligere. BJ fremstår som en mutt og skjeggstubbet versjon av James Bond. Men hvor godeste Bond i stor grad overlever på geniet Q sine innretninger drar BJ Blazkowicz god nytte av okkulte krefter og en rekke supervåpen som tilsynelatende går på pur fantasikraft. Universet er 2.VK og Nazi-Tyskland. Klassikere som maskinpistolen MP40 og andre trofaste metalliske dødsmaskiner gjør også sine opptredener. Det som er hakket mer originalt er den andre halvdelen av BJs arsenal, som består av sjokkmedførende teslavåpen og diverse pulveriserende dødsstråler som forvandler skumle nazister til litt mindre skummelt naziststøv. Les også: Wolfenstein er kunngjort

Innfrir så det holder

Det våpnene har til felles er at de alle føles autentiske; både de virkelige variantene som panzerschrekk og MP43, og de litt mindre virkelige pulveriseringstrålene ligger svært godt i BJs hender. Våpenfølelse er ekstremt viktig for førstepersonsskytere å få til, og Wolfenstein innfrir til de grader i så måte. Det er rett og slett svært morsomt å plaffe ned nazizombier i hopetall, så får det heller bare være at utvikleren kanskje har lånt bittelitt for mye fra Call of Duty-spillene når det gjelder mekanikkene som ligger i bunn. Kontrollen og mye av det tekniske fungerer nemlig på nøyaktig samme måte som i de populære krigsspillene FORUM: "Det som jeg liker aller best ved denne serien er den til tider uhyggelige stemningen"

Old school skytespill

Wolfenstein er en tributt til det velprøvde og velkjente. Spillet er rett og slett et old school skytespill som er både langt, utfordrende, fylt med spennende bosskamper og med oppdrag med bare én løsning. Forgjengeren Wolfenstein 3D var revolusjonerende i sin tid, det samme kan ikke sies om dette spillet.

Uhøytidelig og grovt

Men den samme uhøytidelige, grove og simplistiske ånden til klassikeren lever videre i X360-versjonen. Wolfenstein er selvsagt ekstremt blodig og makabert. Synet av gurglende fiender som desperat prøver å stoppe flommen av blod som pøser ut av halsen med sine bare hender bør ikke inngå i noen som helst barneoppdragelse, og når sant skal sies – det ble nesten litt for mye for meg også til tider.

Ufrivillig komisk

Historien er småplatt og til tider ufrivillig komisk, og det tekniske står ikke til toppkarakter på noen måte. Men Wolfenstein gjør opp for dette med upåklagelig stemning og grunnleggende morsomt gameplay, slikt vi er vant til fra gamle dager. Wolfenstein er en ren berg-og-dalbane i rå, magevridende action, og er akkurat den typen spill vi trenger når vi blir for opphengt i teknikaliteter som bilder per sekund og antall piksler. Herlig! Les hele anmeldelsen av Wolfenstein på Spillverket.no