– Norsk Rocks Historie er det første brede verket om rockemusikk i Norge, sier hovedforfatter og NRK-journalist Per Kristian Olsen.
Motkultur
Da rocken kom radioveien til Norge midt på femtitallet, traff den en etterkrigsnasjon full av gryende velstand, fritid i skog og mark, Selvaaghus og dugnadsånd. Med på velstandskjøpet hadde imidlertid det nye Norge også fått en stor ungdomsgenerasjon, og disse ville ikke lenger akseptere gamle og etablerte normer. De ville være ungdom. – Det har vært viktig for oss å samle norske band og artister som har vært stilskapende og store, men vi har også viet mye plass i boka til de mindre navnene – bredden. Dessuten er jo musikk mer enn musikk, det er også uttrykk for samfunnstendenser. Derfor har det vært viktig å integrere rocken i landets øvrige historie, påpeker han.
Foreldre i sjokk
– Statsminister Gerhardsen ledet etterkrigs-Norge fra fattigdom til velstand, men nordmenn ble hengende igjen i et kulturelt etterslep. På femtitallet tiltalte man hverandre for eksempel fremdeles med De og Dere og sånne ting. Dette ville den store unge etterkrigsgenerasjonen slett ikke være med på lenger, mener Olsen. I teenager-forbilledlige Amerika var den hoftevrikkende Elvis Presley ungdomssamler nummer én, og med Radio Luxembourg dunket vovede rockerytmer lukt inn i norske gutte- og pikerom. Foreldre var i sjokk, aviser beskrev den nye musikken som vulgært lavmål, og NRK forbød den spilt. Norsk ungdom elsket det. – Her hjemme dukket det raskt opp helnorske rockevarianter. Artister som Rocke-Pelle og Per Elvis Granlund var blant de første som brakte rocken til norske scener – dog med utenlandske coverlåter, forteller Per Kristian Olsen.
Sveisne pusekatter
Mens femtitallet bød opp til dans med oversjøiske slagere og Elvis-lugg, tar rocken på sekstitallet et trinn bort fra den utenlandskbaserte dansebandscenen. – Vi får for alvor høre lyden av norsk rock, og band som The Pussycats viser at også hjemlige artister kan lage egne låter. Men rocken er fremdeles preget av motkultur, og på Pussycats første Norgesturne i 1965 blir bandet flere steder nektet å opptre. Musikken er nemlig ikke kultivert nok for sekstitallet. Dessuten har The Pussycats langt hår, humrer Per Kristian Olsen. På syttitallet vokser det norske håret enda litt lenger, og nå inntar både visesang og folketoner rockemusikken. For første gang går man også bort fra de engelske tekstene. – Gruppa Saft er en av syttitallets rockfornyere – de synger på norsk. Også trønderrockerne Prudence har et eget norsk uttrykk med sine folkemusikktoner, sier Olsen.
Utlandet hører
Mot slutten av syttitallet begynner rocken i Norge å stagnere. De internasjonale gjennombruddene uteblir, og rockemusikk – nå mest for voksne – kommersialiseres. I 1977 går imidlertid engelske Sex Pistols på scenen på Studentersamfunnet i Trondheim, og norsk rock får ny energi. – Med pønken skyter fornorskningsbølgen fart igjen. Forløsningen kommer midt på åttitallet med "de fire store" – DumDum Boys, Raga Rockers, deLillos og Jokke & Valentinerne. Alle blir ikke folkeie med en gang, men i dag er mange av låtene deres klassikere, påpeker Asbjørn Bakke. Åttitallet er også tiåret for animerte musikkvideoer, hullete olabukser og skinnreimer rundt håndleddene. Og det umulige blir mulig – å bli popstjerner i utlandet: – Tidligere har så å si alle norske rockeband knekt nakken når de har prøvd å bli store i utlandet, men i 1985 klarer a-ha det. Det er en bragd større enn Norges seier over Brasil i fotball-VM, mener Bakke.
Girlpower
Mens plateselskapene på nittitallet jakter på Det Nye Store, gror det godt i kriker og kroker av landet, skal vi tro Medforfatter av "Norsk Rocks Historie", Asbjørn Bakke, som er Aftenposten-journalist og tidligere Nye Takter-redaktør: – Sjangere som death metal, hiphop, techno, ballerock og melankolsk rock hadde få lyttere i starten. Men i løpet av nittitallet vinner musikken sakte terreng, og på 2000-tallet skyter bandene til topps etter tur: Satyricon, Dimmu Borgir, Madcon, Röyksopp, Turboneger og Madrugada. Norsk Rocks Histories siste medforfatter, og redaktør i Dagbladet Fredag, Sigrid Hvidsten, peker ut en annen viktig topp i den nyere rockehistorien: Lene Marlins "Unforgivable Sinner" fra 1998. – Lene Marlin viser nordmenn at vi kan hvis vi vil. Norsk musikk blir in, og Marlins suksess åpner for jenter i en tradisjonelt mannsdominert bransje. De som allikevel dominerer norsk rock rett etter tusenårsskiftet, er herrer fra band som Madrugada, Turboneger, Kaizers Orchestra og BigBang. – Disse bandene er "de fire nye store", og de dominerer norsk mainstreammusikk på 00-tallet, mener Sigrid Hvidsten. – Madrugada viser dessuten at det faktisk går an å være popstjerner – også i Norge.