SPILLVERKET.NO: Dette burde vært det beste spillet noensinne. Grunnideen er like enkel som den er genial: Du må løse praktiske oppgaver for å samle stjernebiter, og det gjør du ved å skrive inn de tingene du trenger for å fikse biffen. Tingene du skriver inn dukker opp, klare til bruk – og spillet reklamerer med at du kan skrive inn hva som helst. Kan virkelig ett enkelt DS-spill inneholde alt i hele verden? LES OGSÅ: Anmeldelse av Professor Layton and Pandora's Box

Frihet i en liten DS

Vel, nei, det kan det ikke. For det første får du noen klare begrensninger: Du kan ikke få noe som ikke er en fysisk gjenstand, et egennavn, har noe med rusmidler å gjøre, eller er – som spillet sier det – «vågalt». Dermed kan du ikke få Batman til å bælme en bayer sammen med en barbrystet blondine, men du kan få en bazookabærende biskop som banker en breial brontosaurus. Tilsynelatende er det bare fantasien som setter grenser. Det vil si: Fantasien, og de iboende begrensningene til DS-maskinen. Spillet er utformet som et enkelt løp-og-hopp-plattformspill sett fra siden, og spillområdene er små. Allerede fra starten av merker man lett at spillets ambisjoner blir undergravet av den tilgjengelige teknikken. Selv om grafikken har sin sjarm er den veldig enkelt utført. Spillet er ikke stygt på noen måte, men mange objekter ser helt like ut selv om de har forskjellige navn. Musikken er langt under middels, høres ut som en dårlig spilledåse og irriterer mer enn den underholder. LES OGSÅ: Anmeldelse av Moon

Maxwell møter veggen

Mye av utfordringen i spillet består i å utforske samhandlingene mellom tingene du maner fram. Monstre er fiendtlig innstilt mot vår helt – en pjokk kalt Maxwell – og de fleste andre, mens heltemodige krigere beskytter Maxwell mot farer. Oftest får du begrensninger i oppdragene dine: Du må ofte omgå en fiende eller hindring, men uten å skade dem. Dermed har du som regel flere hensyn å ta når du skal løse brettene. Her finner vi det største problemet med Scribblenauts. Selv om det du gjør både er morsomt og kreativt, er oppdragene og problemene du må løse ofte veldig kjedelige og lite varierte. Dermed er det stort sett opp til deg som spiller å skape din egen moro, for du finner fort enkle løsninger som fungerer på stort sett alt. LES OGSÅ: Anmeldelse av Brutal Legend

Manglende kontroll

Hadde man kunnet kontrollere Maxwell med knappene, ville kontrollsystemet vært langt bedre. Hvis spillet i tillegg hadde blitt satt på pause mens man flyttet ting slik at man slapp å holde styr på alt annet for å kombinere noe, ville mesteparten av irritasjonen vært borte. Likevel går det ikke an å bli alt for sint på dette spillet. Ikke så lenge du kan bekjempe troll med selve mannen med ljåen, få hjelp av Gud i en ubåt til å knerte Kraken og endelig finne ut hva som skjer når en prest, en rabbiner og en imam går på kafe (svar: Det er bare plass til to av dem). Jeg kunne skrevet en hel artikkel bare om morsomme ting jeg har gjort i spillet, og nesten like mye om ting jeg skuffende nok ikke har fått til. Ikke at jeg skal gjøre det, men poenget blir likevel det samme: Scribblenauts prøver å få til det umulige, og hvis du klarer å se forbi alle feilene ligger det mye moro i å finne ut akkurat hvor nært det har kommet. Les hele anmeldelsen på Spillverket.no