"Good morning, happiness!" utbasunerer Phillips på åpningssporet ved samme navn. Da trioen Grant Lee Buffalo i sin tid herjet den amerikanske indiescenen, var det med en aura av mørke og mystikk. Nå har frontfiguren sett lyset. – Jeg er kommet dit i livet at jeg er blitt far. Jeg har en to år gammel datter som har endret perspektivene mine. Hun har fylt meg med håp, forteller Phillips på telefon fra hjembyen Los Angeles.
Hastverksarbeid
Resultatet er "Little Moon" (slipp 12. oktober), hans sjette album i hans tiende høst som soloartist. Innspillingen ble unnagjort i løpet av en snau uke. Miksen skal ha skjedd minst like fort og gærent. – Jeg ser på dette som en evolusjon av alt jeg har syslet med i karrieren så langt. Derfor er jeg også veldig fornøyd. En vellykket plate avhenger av at alle komponentene stemmer: sangene, kompet, produksjonen. Her passer alle bitene naturlig sammen, hevder Phillips, som har samarbeidet tett med erfarne Paul Bryan etter anbefaling fra kompiskollegaen Aimee Mann. – Budsjettene er lavere i dag. Og det er vanskelig å få fatt i slikt som for eksempel en turnébuss, fortsetter han. – Men jeg setter større pris på ferden enn noen gang. Egentlig prøver jeg stadig å finne ut hvordan denne bransjen fungerer. Du vet aldri.
80-tallsmann
Selv om Phillips først og fremst assosieres med countryrock, har han en anglofil popfanatiker i magen. I 2006 ga han ut coversamlingen "Nineteeneighties", basert på gamle favoritter som The Cure, The Smiths og Echo & the Bunnymen. – Da jeg flyttet til LA på 80-tallet, var det de gruppene som gjaldt. Den gang ville jeg smelte helt hvis jeg ble konfrontert med en dame som Siouxsie fra The Banshees, sier han og ler. Desto morsommere synes han det er at postpønken er blitt allemannseie igjen. – Hvis jeg ramler over noen som høres ut som New Order, går jeg ikke nødvendigvis ut og kjøper skiva deres. Derimot plukker jeg fram originalene. Jeg lytter på dem i bilen sammen med datteren min. Det virker som om hun har sans for sounden fra den perioden.
Ambassadør
– REMs Michael Stipe var en viktig døråpner for deg da du var fersk. Bedriver du selv ambassadørvirksomhet for fremadstormende acts? – Uten at jeg vil ta æren for suksessen deres, er det iallfall mange nye band jeg digger: Grizzly Bear, The Decemberists, Fleet Foxes, Winterpills, Nelly McKay. – Du markerte deg tidlig som en samfunnsengasjert låtskriver. Hvordan vil du beskrive den politiske situasjonen i USA etter Bush? – Klimaet ble et helt annet med det siste valget. Det finnes en følelse av "la oss gjøre det beste ut av det". Det skal vi prise oss lykkelige over, gitt utfordringene vi står overfor. Det er tøffe, polariserte tider. – Når planlegger du neste norgesbesøk? – Vi jobber mot begynnelsen av 2010. For øvrig spilte jeg jo under Parkenfestivalen (i Bodø, journ.anm.) senest i august. Det er det lengste jeg noensinne har reist for én konsertopptreden.