Som i sakte film svinger hun den lange, hvite halsen ned mot gressmatten. Etter noen rolige tygg med de delvis tannløse gommene, kikker hun opp igjen. Et strå dingler troskyldig fra munnviken. De svarte kuleøynene hviler rolig på norsk natur. Har hun en framtid her? – Vi tror på alpakkaene! Gubben og jeg har en femårsplan. Innen fem år satser vi på å få inn minst én årslønn på flokken årlig, forteller Nina Bergerud, som har oppdrettet sitt i Odalen. I dag er hun på besøk hos en annen oppdretter, Line Werner i Fredrikstad, som er like optimistisk. Sammen har Line og Nina en verdifull last underveis til Norge: 20 alpakkaer av beste kvalitet, importert fra Australia, som skal bli avlsdyr i den norske alpakkastammen. Dette blir et vesentlig tilskudd til flokkene de allerede har bygd opp på hver sin gård. Per i dag finnes det rundt 150 alpakkaer totalt i Norge, men ikke alle disse brukes i videre avl.

Skjønnheter

– Er hun ikke vakker? sier Line og ser henført på den hvite Beleza, som aller nådigst har lagt seg ned ved siden av henne på jordet. – Er han ikke skjønn? følger Nina opp, og nikker mot en liten mellombrun cria, som har fått navnet Casanova – selv om han har en kastrert fremtid foran seg. Cria er betegnelsen på ungene til alpakkaene, men for øvrig snakker man om hingster, hopper og vallaker (kastrerte hanndyr), akkurat som i hesteverdenen. Prisene er også hestete: – De billigste alpakkaene – vallaker uten altfor flott ullkvalitet – går for 15.000 til 20.000 kroner. Hopper som kan brukes i avl, koster ofte fra 80 til 100.000. Gode avlshingster kan koste nesten hva som helst, forteller Line. – Den dyreste jeg har sett, hadde en prislapp på to millioner dollar. Men det var i Amerika. Vi er ikke helt der ennå i Norge, sier Nina.

Beroligende

– Når vi har en stressa dag, setter vi oss bare ned hos alpakkaene. De er så beroligende. Men man blir ikke feit av å sitte og se på alpakkaer. Så man må tenke kreativt på hvordan pengene skal tjenes, smiler Nina, og røper regnestykkene sine: – Vi har regnet ut at med 100 alpakkaer kan man tjene 500.000 kroner i året. Og med salg av foredlede produkter i tillegg, kan man få inn mye mer. Men så mange dyr vil vi ikke ha hos oss. Derfor satser vi på livdyrsalg i stedet. Hvis hoppene i flokken føder hunndyr – som igjen kan få unger når de er 1,5 år gamle – kan flokken øke fort. Line har vært heldig: – Jeg begynte med to alpakkaer i 2006. Så fikk de hver sin jentebaby. Nå har de to jeg begynte med, blitt til ni.

Utradisjonelt

Foreløpig finnes det rundt 20 alpakka-oppdrettere i Norge, men Line og Nina satser på at tallet vil øke. Da blir det lettere å drive business med dyr og fiber. Foredlingen av fiberen og avlsarbeidet blir enklere – og flere får gleden av selskap med de behagelige dyrene. – Mange alpakka-eiere har nok vært folk som ville begynne med dyr, men ikke helt visste hva de ville satse på. Sånn var det med gubben og meg. – Vi var lei av bylivet, og tenkte gjennom de vanlige alternativene – du vet, sau, geit, ku. Tilfeldighetene gjorde at vi kom borti alpakka, og falt pladask, forteller Nina. Mens Nina er fra landet, men bodde mange år i Oslo, har Line en helt urban bakgrunn. – Jeg flyttet papirer på et kontor i Oslo, men gikk i tenkeboksen og kom ut igjen med agronomeksamen som 37-åring. Hun tror at en del alpakka-oppdrettere vil være av samme sort som dem – folk med et litt utradisjonelt og gjerne mer romantisk syn på landbruket enn den typiske bonden. – Men de av oss som har sett besteforeldregenerasjonen slite hardt med gårdsarbeid, ønsker ikke å kopiere det. – Vi vil ha fritid og livskvalitet. Da er alpakkaen perfekt. Den tåler temperaturer fra 30 minus til 30 pluss, og kan gå ute hele året bare den har et leskur å ty inn i. Gress, høy og friskt vann er alt den trenger. – For øvrig er den luktfri, trekker ikke til seg insekter, er stille og bokstavelig talt lett på tå – fordi den har poter, ikke klover. Den lager seg sitt eget toalettområde, så renhold et er enkelt, reklamerer Nina.

Bydametest

Alt tyder på at alpakka er det perfekte dyret for enhver litt pinglete bonderomantiker fra byen – i tilegg til bønder som vil tenke nytt. For å forsikre oss om at det stemmer, tar vi den ultimate bydametesten på de to alpakkabøndene: – Hvis en alpakka må avlives, spiser dere den da? – Hjemme hos oss ville vi aldri gjort det, fastslår Nina. Og Line, som er både agronom og en sann dyrevenn med alpakkaer, hester, hunder, katter og en tam kråke på gården, fnyser: – Kommer ikke på tale.