– Det geniale med Norge er variasjonen. Bratte fjell, fjordlandskap, vidder, flatbygder, skogkledde åser – her har vi de fleste naturtyper, sier Torbjørn Andersen, leder av Norges Turrytterforening og bokaktuell med "På tur med hest". – Og underveis treffer man folk. Reisen til hest går såpass langsomt at man alltids får slått av en prat med fastboende og friluftsfolk. – Da foreningen vår startet opp i 1999, var vi rundt tjue stykker. Nå har vi blitt et litt større, uformelt nettverk, med et hundretalls medlemmer spredd rundt i landet, fortsetter Andersen. Han saler opp sine to faste turkamerater – den stødige blandingsrase-vallaken Victor og den litt smekrere, egenimporterte morab'en (araber/morgan-krysning, red.anm.) Tequila. – Jeg er på tur nesten hver eneste helg året rundt, og i alle ferier. Iblant er jeg på rideferie i utlandet, men som regel bruker jeg Victor og Tequila et eller annet sted i Norge, sier Andersen. Han henter en grei "lånehest" til, og når alle saler og tasker og hodelag er på plass, kan vårt lille følge på tre ekvipasjer begi seg inn i skogen.

Rast i sola

På denne lørdagsturen i Andersens nærmeste turterreng – Nordmarka i Oslo – blir turrytternes sosiale legning demonstrert. Etter at vi har skrittet på smale stier gjennom eventyrskog med fluesopp og blåbærlyng, kommer vi fram til et åpent jorde med vakker utsikt over Blankvann. Her er Arvid Dahl i ferd med å tenne opp bålet. Hesten han har på fôr hver lørdag, står bundet til et tre like ved. Arvid serverer kaffe og forteller om et liv med mye hest. Under oppveksten på 50-tallet hjalp han familien å kjøre isblokker med hest, og mange år seinere – i 1994 – var han så heldig å få utdanne seg til OL-kusk. I dag synes han hest på fôr er bedre enn heltidshest.

Grill og husmannsplasser

Så vrinsker det borti skogkanten, og en rytter til dukker fram mellom granleggene. Det ligner en ekte cowboy, men er bare Bjørn Skrepstad, for anledningen ikke maksimalt komfortabel grunnet lånt hest. – Kompis er jo best. Men han hadde mista en sko i dag, så for å spare litt tid fikk jeg låne Nostalgi nede på stallen. Bjørn griller pølser og snakker om kompisen Kompis, hesten han kjøpte til seg og datteren noen år etter at hun hadde introdusert ham for hester og riding. Høstsola er varm og den enkle lunsjen blir lang, mens hestene står med halvlukkede øyne og døser. Ennå en rytter slutter seg til menneskene rundt bålet. Torbjørn Andersen forteller sånne historier som hestefolk kanskje pleier å fortelle, hva vet vi: Om elger han har møtt og overlevd. Om sølvskatter i gamle nordmarkssagn. Om hester som har sunket til livet i dype myrer og blitt trukket opp igjen. Og når vi rir videre, peker han på en og annen hytte eller husmannsplass innimellom trærne – og han vet hvem som bodde der og bor der, hva de betaler i leie til skogeieren og om de lar deg ri over tomta si eller ikke.

Råd om ruter

Mye av lokalkunnskapen er gull verdt, og den deles gladelig mellom alle i Norges Turrytterforening. Andersen forteller at ferieplanlegging har blitt mye lettere etter at turrytterforeningen, med sine forgreininger rundt i landet, ble etablert. – Vinterstid hygger jeg meg med å planlegge sommerens langturer i andre deler av landet. Men de færreste stier på kartet er egnet til ridning. Så da trenger jeg å få vite ting som ikke engang lokalbefolkningen alltid har greie på, som: – Hvilke ruter er framkommelige med hest? – Hvor er det hindringer som røyser, myrer, store nedfallstrær og vanskelige bruer? – Ikke minst, hvor er det gode beiter som vi kan raste eller overnatte ved? Slike ting vet turrytterne, og gjennom foreningen får vi kontakt med hverandre.

Bare hyggelige folk

Andersen forteller at man også kan spørre om større tjenester. For eksempel kan man be en turrytter på en annen kant av landet sette ut en sekk med kraftfôr langs veien den dagen man kommer ridende. Da er man nesten som hjemme, slår seg til en ekstra dag, og lar hestene spise og samle krefter. – Det beste er likevel at vi man kan møtes for å ri sammen! Alle turryttere jeg har møtt, er uten unntak hyggelige folk. Miljøet er avslappet og upretensiøst, forteller Andersen. Uten hjelm, men med en sigarett i den ene hånden og tøylene i den andre, rir han Tequila hjemover. En annen gang blir turen lengre – og kan gå gjennom Finnmark, Hardanger, Rondane eller hvorfor ikke det gjestmilde seterlandskapet rundt Valdres? Alt du trenger er en sterk hest, noen omhyggelig pakkede saltasker, peiling på gode nattbeiter – og en god porsjon eventyrlyst.

Turplanlegging

Her får du råd om ruter: * Norges Turrytterforening kjenner rideforholdene mange steder i landet. (Kontakt: torbjorn.andersenlive.no eller bruknettstedet ) Her kan du ri: * Allemannsretten gir lov til ridning i utmark – enten den er privat eller offentlig, men det kan være særbestemmelser visse steder. Her kan du slå leir: * Opptil to døgn i utmark, i behørig avstand til private hus og hytter. Her kan hestene beite: * På utmark (f eks nedlagte setervoller som ikke lenger er innmark), eventuelt på innmark etter avtale/leieforhold med grunneier. Pass på at det er både gress og vann på leirplassen. Hesten: * Kan være din egen, en du har en på fôr faste dager, eller en du har leid til dette formålet. Må være vant til turridning, ha godt gemytt og fungere sammen med andre hester på turen. Tidsbruk: * Skogsterreng (blanding av grusvei og sti) - dagsetapper på maks 20-30 kilometer. Enkelt høyfjellsterreng - dagsetapper på maks 30-40 kilometer. Oppakning: * Nok, men ikke mer enn nødvendig. På langtur kan du blant annet trenge en liten øks, ekstra hestesko, heller (lærreimer som binder sammen hestens bein ved pauser) og sammenleggbare gjerdestolper pluss et miniapparat til å sette strøm på gjerdet.

Kort om sal og saltasker

Tursal: * Må være mest mulig behagelig for både hest og menneske, stødig, og med mange festepunkter til medbrakt utstyr. Gode saler kan være arbeids- og tursaler av typen western, australsk, søramerikansk, arabisk eller islandsk – eller distanse-, fleksibom- og bomløse saler. Saltasker: * Bruk front- og bakvesker i lær eller annet kraftig materiale. Pakk mest vekt i frontveskene. Sovepose pakkes i solid, vanntett trekk og festes som en pølserull bak salen. (Kilde:"På tur med hest", Tun forlag)