"Let me go on/Like a blister in the sun." Med disse bevingede ord introduserte Wisconsin-troikaen Violent Femmes seg i 1983 – og traff en internasjonal nerve med sin akustisk-energiske post-pønk-viserock. Nå, 14. september, utgir frontmann Gordon Gano sin første plate på sju år. Tittelen "Under the Sun" tyder på at fansen kan finne fram faktorkremen igjen. – Den bærer bud om noe svært, samtidig som den dekker det meste. Dessuten er den hentet fra sangen som er nummer én for meg, forklarer Gano underveis i førslippturneen langs den amerikanske østkysten.
"Topliner"
På tampen av 2000-tallet har Gano alliert seg med brødreparet Billy og Brendan Ryan. Gutta begynte å opptre sammen på bittesmå klubber i New Yorks West Village, og fikk etter hvert så mange suvenirforespørsler at de pent måtte i studio. – Det er alltid vanskelig for meg å beskrive musikken. Det er iallfall en salig blanding. En anmelder hevdet nylig at det er blitt mer countryaktig, noe som umulig kan være sant. Det er kanskje blitt litt mer groovy og funky, forteller Gano. Han har vært raus nok til å la The Ryans prege låtskrivingsprosessen. – Det foregår ofte sånn at de gir meg instrumentaler som jeg utstyrer med tekster og melodier. Du kan si jeg jobber som "topliner", sier han, og flirer friskt av referansen til "Idol"-segmentet av popbransjen.
Hellig grunn
Semikultfiguren Gano har ingen problemer med å trekke fram høydepunkter fra karrieren. – Å fylle både Carnegie og Royal Albert Hall til randen var stort. Å få dele scene med inspirasjonskilder som Lou Reed og John Cale var heller ikke gærent. Albummessig er vi vel alle enig om at andreskiva "Hallowed Ground" er den beste, oppsummerer han. Også andre kulturutrykk vet å bringe inn Violent Femmes-arven. De som husker Generasjon X-dramaet "Reality Bites" (1994), vil huske at Ethan Hawke sjekket opp Winona Ryder med en brunstig tolkning av "Add It Up". Og så sent som i 2003 ble Gano & Co. foreviget i Audrey Niffeneggers bestselgende roman "The Time Traveler's Wife". – Det var litt av en ære. Jeg leste boka, og jeg synes den var bra. Vi var faktisk involvert i filmatiseringen òg – de ville gjenskape en bestemt konsertopptreden. – Så fikk jeg høre at vi var havnet på klippegulvet. Da er det ikke så viktig likevel, sier Gano med en ny skoggerlatter.
Søksmål
Det har ikke bare vært moro den siste tida. – Bassist Brian Ritchie saksøkte meg for to år siden. Det var da jeg skjønte at det var definitivt slutt. Vi venter ennå på rettsforhandlingene, sukker Gano. Enn så lenge konsentrerer han seg om soloframstøtene. Selv om Norge og Skandinavia glimrer med sin uteblivelse i reiseruta, har den ferske trioen angivelig ambisjoner. – Vi sitter på masse materiale. Jeg utelukker ikke at det kan bli et langsiktig prosjekt, melder Gano entusiastisk – men røper at han tyr til enkelte gamle hits live. – Vi pleier å avslutte med "Blister in the Sun", en versjon der jeg spiller riffet på fiolin. Det funker alltid – folk reagerer alltid positivt. De kommer gjerne farende etterpå: "Var det deg?! Var du i det bandet?! Er det dere vi har hørt her i kveld?!"