Vi er på tur med Dompen AS (Bodil og jeg) og Komfort Reiser og Anders Lien. Bussen snirkler seg gjennom travle gater, men sjåfør Lazlo lar seg ikke stresse. Alt er under kontroll. Fra første meter.

Buda og Pest ble slått sammen til en by i 1873. I dag bor det 1,8 millioner mennesker i Budapest, Ungarns hovedstad. En to-roms leilighet koster 700.000 kroner, en vanlig ungarer hever 5000-6000 kroner netto i lønn i måneden, de lever 10-12 år kortere enn oss skandinaver – men har det innmari morsomt mens de lever, i alle fall mange av dem. Bensinen koster rundt 12 kroner literen, det samme gjør en liter Carlsberg øl på Aldi eller Lidl.

Rita sitter der framme i bussen og forteller. Uten manus. Hun kan historien på fingrene. En av dagene er det Andrea som guider oss. Hun er ikke mye dårligere hun heller. Artig og kunnskapsrik. Gode guider er gull verdt på slike turer som vi legger opp til. Meningen er at man skal bli litt klokere, få gode opplevelser og nye venner, kunne slappe av – ja, kort sagt; få det aller meste servert.

Rundt én millioner sigøynere bor i dette landet, som fortsatt er i sterk utvikling etter kommunismens fall. 19. juni 1991 forlot den siste russisk soldat Ungarn. Da hadde ungarerne levd med russerne siden 1952. Som en jernklo rundt hjertet. Ingen medbestemmelse, vilkårlig straffeforfølgelse, fattigdom og latterlige lover og regler. Ta Trabanten, bilen med 29 hestekrefter, den måtte ungarer gjerne stå på venteliste i fire-fem år for å få kjøpt. All jord og alle maskiner ble tatt fra bøndene, livet som fri borger var like fjernt som månen.

Når vi ankommer Ungarn en sen torsdagskveld, er dette som å komme til ingemannsland. Jeg har aldri vært i dette landet før. Vet bare at de er sånn passe gode i fotball, og at en rekke norske håndballspillere holder til i landet. I løpet av de neste dagene vil dette endre seg. Vi skal bli gode venner. Reisefølget vårt, Ungarn og Budapest.

Siden 2005 har vi tatt med reisende fra Nordmøre og Romsdal til opplevelser og oppdagelsesferder i Europa. Jeg glemmer aldri Hitlers Ørnerede, alle VM-gullene i Falun, Barbara Arbuthnotts hus i Inchmartine, eller turen med gondolbanen fra Ischgl i Østerrike opp til 2200 meter med kongeutsikt ut over alpene. Med glede kan også nevnes tulipanparken i Amsterdam, geysiren på Island og Schönbrunn i Wien. For ikke å si nydelige Moseldalen og Rhindalen med vinmarkene og sin vennlige natur.

Alle de herlige folkene og nye bekjentskapene står likevel sterkest i minnet. Gunnar, Solveig, Leif og Solfrid, Ingunn og Liv, Holger og Kirsti, Eldrid og Kåre, Leif og Gro, Liv og Per, Anders og Rolf, Ingrid og Egil, og mange, mange flere. Og så klart Anders Lien.

Noen ganger er man heldig. Jeg var det den gangen Anders kom spaserende inn døra til Driva-redaksjonen med en bunke bilder fra en tur han hadde vært på… Vi fant tonen, utviklet Driva-turen – som vi dag driver videre med egne selskaper. Anders holder på hele året, jeg og Bodil er bare med på en liten del. Pluss at vi gjør noe i egen regi.

Men; jeg må komme meg tilbake til den første dagen i Budapest. Til bussen. Den som skal bringe oss rundt om i byen og til omlandet de neste dagene. Det skal bli vingårder og gardsbesøk, oppvisning med ryttere som rir 5-6 hester på en gang, båttur på Donau, gulasj-suppe, folklorekveld, nydelig utsikt fra frihetsstatuen og ikke minst; besøk i området rundt Balatonsjøen og båttur samme sted. For ikke å glemme kunstnerbyen Szentendre. Dit skal vi siste dagen. Til de smale gatene med alle de små butikkene og barene. Like ved Donaus bredder.

Det vil bli rikelig anledning til å handle i løpet av turen. Klær, suvenirer, skinnvarer, lp-plater – eller hva man nå måtte komme på å bruke penger på.

Fra dagene i Ungarn skriver jeg flere blogger. De finnes påolemans.blogg.no. De kan nesten fungere som en dagbok. Vel og merke med mine vinkler, fra mitt ståsted. Mange bilder følger disse bloggene.

Den som besøker Ungarn, vil se at dette landet har mye å by på. De neste dagene vil jeg komme til å notere meg mye av dette. Om dagliglivet, om pensjonistene som bare får utbetalt 2000-3000 kroner i måneden, om den gryende optimismen og stoltheten, om biskop Gellert og hans grusomme endelikt, om statueparken og skoene til Stalin – og om et Ungarn som må være det eneste landet i Europa som grenser til seg selv. Etter grenseflyttingen på 1920-tallet bor over to millioner ungarere i dag i Romania, en halv million i Slovakia og 150.000 i Ukraina. Flere bor i Montenegro, Kroatia, Serbia og Østerrike.

I bussen i Budapest den første dagen vet jeg som sagt lite om dette. Skrur jeg tiden fram til siste dagen, i bussen oppover Gudbrandsdalen en onsdag ettermiddag i juli, kjører vi en liten quiz om Ungarn. Og folk har ikke sovet i timen. Noen kan svarene på nesten alle av mine mer eller mindre velfunderte spørsmål. Mye lærdom er sikret. I august har vi en ny tur. Der har vi to ledige plasser. Til en ferietur utenom det vanlige. Jeg er blitt litt glad i Budapest. Om noen uker er jeg og Bodil og Anders tilbake. Med nye venner.

Ole M